Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Løgnen"

Nervøs gutt (colourbox.com)

(...)Han hadde løyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet på vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for å bli med bussen. Nå sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for å bli avslørt. Dritredd for hva som ville skje.

Novella er skrevet av Seline

Nervøs gutt (colourbox.com)

Tobias var den eneste som visste det. Den eneste Andreas kunne stole på for Tobias sa det ikke videre. Andreas var livredd. Han hadde aldri vært inne på rektors kontor før. Rektor var bare den skumle dama han alltid hadde vært redd for. Livredd. Dama som alle de slemme barna måtte gå til. Nå var det jo ikke sånn at Andreas hadde gjort noe galt. Eller det visste ingen andre enn Andreas selv og broren som var 3 år yngre. Han hadde løyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet på vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for å bli med bussen. Nå sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for å bli avslørt. Dritredd for hva som ville skje. For fremtiden hans.

 

Tobias sto ved døra til rektors kontor. Akkurat innenfor så døra så vidt greide å lukke seg. Tobias var livredd for rektor og det hadde han alltid vært. Han ville helst stå så langt unna denne skumle dama som mulig. Han syntes så synd på storebroren sin som faktisk måtte prate med henne. Tobias som så vidt turte å se henne i øynene. Hver dag på skolen når Tobias så henne holdt han på å tisse i buksene. Var livredd for å gjøre noe galt. For å være slem. Han lurte på om han skulle gå bort til moren. Gjemme seg inni armene hennes eller bak ryggen hennes, men hun sto alt for nærme rektoren. Stakkars stakkars Andreas. Det er han som burde gjort det. Var det enste han greide å tenke på og han ville bare hjem.

 

"Nå Andreas, kan du fortelle oss hva som skjedde fra du sluttet på skolen og til disse mennene kom bort til deg og rana deg?" Spurte rektor mens hun stirret hardt inn i øynene til. svarte ikke. Han var bare stiv av skrekk. "Andreas, hvordan var det disse mennene så ut? Husker du noe av det" spurte rektoren da han ikke fikk noe svar fra den tause gutten første gang og håpet hun ville lykkes bedre denne gangen. Hun trillet kontorstolen til nærmere pulten sin. Andreas ristet på hodet stivt og skrekkslagent med sine store, brune redde øyne. Han tok et skritt tilbake. Han kjente en stein begynne å grave seg opp inni seg. Han ville ikke være her lengere! Han hadde bare lyst til å ta med seg lillebroren og stikke. Stikke langt vekk fra folk. Langt vekk fra løgner. Langt vekk fra livet og ikke minst rektoren. Et sted der det bare var han og Tobias. "Det hadde vært det beste akkurat nå for en god stund" tenkte han.

 

Det var da Andreas begynte å tenke på politiet. Kom politiet til å bli innblandet? Kom han til å bli arrestert eller måtte snakke med politiet? Skulle han lyve til politiet? Hadde Andreas blitt en slem gutt for alltid nå? Bare tanken på det var dødsskremmende. Det var jo bare de slemme barna som var hos rektor og de slemme folka som snakket med politiet. Plutselig ble alt tåkete rundt han og alle stemmer ble bare helt uklare.

 

Bilturen hjem var tortur. Tobias skravlet i vei om alt som hadde skjedd den dagen og Andreas hadde øynene knepet igjen og prøvde å holde støyet utenfor, men det var ikke så enkelt. "Hold kjeft!" Ropte Andreas plutselig. Den lille gutten stoppet brått og snakke og stirret forskrekket på storebroren sin. "Mamma, Andreas sa..." "Ja jeg hørte det. Andreas si unnskyld til din bror" svarte moren, mens hun kjørte inn i oppkjørselen. "Beklager" mumlet Andreas laft, mens han gikk ut av bilen og smalt igjen døra. Han løp inn, kastet av seg skoa i et hjørne og slang av seg jakka på gulvet. Så spurtet han trappa, inn på rommet sitt, smalt igjen døra og heiv seg oppå dyna si på senga. Innen kort tid sovnet han.

 

Tobias ble stående på bånd av trappa og hadde sett på Anreas som bare hadde forsvunnet opp på rommet sitt. "Hva er det med Andreas, mamma?" "Andreas har hatt en tøff dag i dag. Han trenger bare å sove en stund"

 

Under middagsbordet hadde Andreas kommet ned for å spise. Han hadde ikke spist noe hele dag og moren hadde tvunget han ned for å spise. Andreas bare pirket med gaffelen i middagen. "Politiet kommer for å snakke med deg etter middag Andreas" sa faren etter en lang stillhet. Andreas følte at han ble knivstukket i hele ryggen, for dette ordet ble han livredd for. Han stirret med redselsfullt blikk på moren. "Slapp av, de skal bare stille deg noen få spørsmål om hva som skjedde etter skolen" svarte hun. "Jeg er ikke sulten" mumlet Andreas, unnskyldte seg og gikk i fra. Han la seg ned på sofaen.

 

Tobias kom subbende etter han og la seg ved siden av han. Han visste ikke hva det var med storebroren bortsett fra at det var noe galt. Han følte på seg at Andreas hadde behovet for litt trøst.

Andreas tok tak i hånda til Tobias og klemte den hardt. Han hadde egentlig bare lyst til å gråte, men holdt det inni seg. "Jeg er heller ikke sulten" sa han. Tobias nærhet til Andreas var trøstende og han følte seg mye bedre.

 

Omsider kom politiet, men Andreas var enda ikke i stand til å svare på spørsmål. Tobias hadde blitt bedt om å gå opp i 2.etasje, mens politiet var nede. Da politiet hadde gått hadde moren og faren hjulpet han på med pysjamasen og lagt han i senga hans. Akkurat da han trodde han var yngst i rommet krøp det en liten kropp krype under dyna hans sammen med han. Andreas tok godt rundt Tobias også sovnet de som storebror og lillebror.


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Har gjort mange dumme ting, og foreldrene mine stoler ikke på meg mer
Hei jente 13 år Jeg forstår at du har det vanskelig for tiden, og har gjort at dine foreldre ikke stoler på deg.Det du da må gjøre er å jobbe f...
Hvordan slutte å lyve?
Hei Du lurer på om hvordan du skal slutte å lyve. Jeg tenker at det beste er å bestemme seg for at du skal slutte med det. Det er noe du kan beste...
Jeg lyver mye hjemme. Hjelp!
Hei Du forteller at du lyver og at du føler at du ikke greier å slutte med dette selv om du vet at det er feil. Det medfører at du du får husares...
Jeg har skrevet noe stygt om noen på nettet, men løyet og sagt det ikke var meg. Hva skal jeg gjøre?
Hei Beklager sent svar. Først og fremst så skjønner jeg at du kanskje angrer litt på dette og at det er vanskelig å vite hva du skal gjøre. Jeg...