Hopp til hovedinnholdet

Jeg begynner å bli bekymret for at jeg er gal.

Jente 15 år
 

Spørsmål

Jeg bare lurer på hvor unatulig tingene jeg nå skal nevne er, og jeg begynner å bli beskymret for at jeg er gal. Først og fremst snakker jeg veldig mye med meg selv. Jeg snakker om problemer og ikke problemer, når jeg er ensom, og når jeg ikke har noen å snakke med. eller så snakker jeg til trær, speil, dyr, andre vanlige ting. Jeg føler meg mindre unatulig når jeg snakker til noe. Jeg snakker med bilder, og de svarer på en måte. jeg tror de er ute etter meg, og de stirrer på meg. Men bare bilder med mennesker på. Når jeg kommuniserer med dem, blir de skumle, og de svarer på en måte inni hode mitt. Senest i stad for noen timer siden begynte jeg å gråte og var helt ute av meg, fordi jeg så på puta mi og sa: du er perfekt, akkurat sånn du er, du vet det ikke sant? Så så jeg på den, og begynte å tenke på hva den føler om jeg bytter den ut, så jeg begynte å stormgråte og sa at jeg aldri skulle bytte den ut, og at den betyr mye for meg og sånt. Så så jeg for meg at den begynte å gråte. Det er ikke hallunisasjoner, men jeg ser det for meg i hode. Når jeg er ute blandt folk har jeg diskusjoner i hodet mitt, i stedet for med trær og sånt. Da diskuterer jeg masse rart, og forteller meg selv om hvordan jeg har det, så får jeg et realt svar på det. og om jeg tenker på noe dumt, er det en annen meg som sier: NEI! SLUTT Å TENKE PÅ DET! Og det er ordentlige diskusjoner, akkurat som jeg diskuterer med hunden min. Jeg får liksom svar. Jeg elsker å tenne på ting. Ting som lever, som maur og edderkopper har jeg ikke gjort så mye i det siste, men ting som papir og sånt, elsker jeg å tenne på. jeg liker å se det brenne opp, og lide. Men jeg får litt vondt av å gjøre det mot skapninger, får et slags skrik i meg. Jeg liker å se hvordan papiret forsvinner, og mauren i smerte. Før så likte jeg å kutte opp maur og meitemark og se hvordan den reagerte. Det er jeg ferdig med, jeg tenker på skapningen og dens følelser nå. eg snakker med bestefaren min enda. Han døde for 1 og et halvt år siden. Jeg er ikke trist for at han er død, fordi han ikke er død for meg. Han lever på en måte enda. Er bare kjipt at ingen andre snakker med han. Og alle andre døde. Jeg på en måte ber til dem (som bestemor, bestefar, og andre døde nære folk), i stedet for å be til gud eller noe. I stua har jeg et eget hjørne som michal jackson har hjemsøkt. Alle tar det humoristisk, for jeg gjør det morsomt, men jeg har seriøst angst for det hjørnet. Slags demonhjørne føler jeg. Og jeg har snakket til michal jackson en del ganger og. Hvis jeg er på bussen eller hva som helst, og ser en unge, så begynner jeg liksom å automatisk tenke på hva som skjer om den ligger på gulvet, mens jeg hopper på den og moser hue. Ja, det er ekkelt, og alt det der, jeg ville aldri gjort det, og når jeg skjønner hva jeg tenker på så bare stopper jeg å tenke på det. Så tenker jeg på hva som skjer om jeg river ut øynene på en liten baby som vennene mine synes er så søt og sånt, og jeg tenker rett og slett på å drepe den. Dette her er noe jeg egentlig kun tenker på når det gjelder barn. Jeg vil torturere dem, skjære i dem, og drepe dem. Det er ikke noe jeg ville gjort i virkeligheten, jeg har ikke hjerte til det. Så vil jeg påføre moren deres smerte, og se hvordan hun er i smerte av at barnet hennes er dødt. Jeg liker tankene også. Det er sykt, men jeg liker det. Akkurat som jeg liker blod. Jeg har drevet med selvskading, mest for å se blodet renne. Jeg finner ikke saw filmene så veldig ekle. Jeg vil skade noen, jeg vil komme i trøbbel, jeg drømmer om å sloss, og å rive i håret til folk, jeg vil gjøre andre vondt. Dette høres sikkert helt sykt ut, men det er sant. Jeg går hos psykolog, på grunn av deprisjon. Jeg har ikke fortalt noen denne gal tingen. Takk på forhånd.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Takk for at du skriver til oss!

Det første som slår meg når jeg leser det du skriver er at du høres veldig ensom ut. Det å snakke høyt til seg selv eller dyr og gjenstander behøver ikke å bety at du er i ferd med å bli gal. Det å tenke høyt og diskutere med seg selv og andre kan være en god måte å sortere i tanker. Når du selv nå blir bekymret synes jeg du skal at det alvorlig.

Fantasier om å skade andre kommer ofte fra følelsen av å ha blitt dypt såret og/eller avvist. Du høres ut som en person som er blitt veldig såret siden du er så sint. Det å handle på dem er ikke uforståelig, men ikke bra. Det er en ting å ha fantasier det er noe helt annet å sette dem ut i livet.

Dette bør du snakke med psykologen din om. Psykologer er vant til å høre om det som er vanskelig i livet til de de skal hjelpe. Det kan være vanskelig å fortelle om det som er vanskelig og kanskje litt skamfullt. Det er det psykologer er der for å tåle og det du føler er neppe noe ukjent. Ta den tiden du trenger eller vis psykologen det du har skrevet til oss. Det er ofte lettere å skrive ned tanker og følelser.

Håper dette kan hjelpe deg!

Vennlig hilsen

Familiepsykologen, ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser