Hopp til hovedinnholdet

Familien min og ernæringsfysiologene sier jeg har en spiseforstyrrelse, men det kan jeg ikke fatte i det hele tatt.

Jente 15 år
 

Spørsmål
Jeg er en jente på 15 år som har hadd problemer i forhold til mat i vel en 3 år nå. Men det startet først for 2 år siden at jeg begynte å gjøre noe med matinntaket mitt, og for 1 år siden begynte folk å legge merke til det. Jeg er nå 1.63 cm og veier 45.5 kg. Jeg har en BMI på 17,1 og lurer på om er det alvorlig å ha en BMI på så lite?
Jeg har veid på mitt meste 63 kg og jeg har gått fra å veie 55 kg til 45.5 kg på 5 måneder. Jeg går da til en psykolog på BUP en gang i uka hvor det blir snakk om litt av hvert også møter jeg to ernæringsfysiologer en gang i uka. Jeg har en kostholdsplan jeg må følge, men den har jeg ikke fulgt i det hele tatt p.ga dårlig samvittighet og frykt for å legge på meg. Jeg vet BMI-en er lav og at jeg spiser nokså lite, men jeg synes jeg er lubben. Hver gasng jeg spiser noe begynner jeg å spise alt jeg kommer over og klarer nersten ikke å stoppe. Jeg legger på meg bare jeg spiser litt middag..
Familien min og ernæringsfysiologene sier jeg har en spiseforstyrrelse, men det kan jeg ikke fatte i det hele tatt. Og hvis jeg da har en eller annen form for spiseforstyrrelse, hvilken kan du si jeg har?

Også har jeg blitt "truet" av min far om å bli lagt inn på UPA i Tromsø fordi at BMI-en er lav og for at jeg spiser litt lite. Er dette alvorlig nok til at det kan skje?

Takk på forhånd.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!

For meg høres det ut som du har et ganske alvorlig spiseproblem, og at du bør ta imot hjelpen du får på BUP. Det er ikke så uvanlig at man ikke forteller behandlere at man ikke følger opp det som er avtalt, men jeg tenker at det jo egentlig er deg selv du lurere på denne måten, og de er nok klar over at det kan være slik.

For meg høres det ut som du ikke har greid å se alvoret i situasjonen og ikke har kommet dit at du har noen stor motivasjon for endring. De som du går til behandling hos har et mål om at du skal legge på deg og bli bra av spiseforstyrrelsen, mens ditt mål høres ut som det fortsatt er å bli tynnere. -Dette tror jeg at det blir viktig at du og behandlerne prater om hvis det skal være noen vits i at du går der til samtaler hver uke videre.

Om man kaller spiseforstyrrelsen for anorexi, bulimi eller noe annet, er ikke av noen vestetlig betydning. Det som er tydelig er at du har et annet bilde av deg selv enn de rundt deg har og at du nå selv om du har en lav vekt fortsatt vil gå ned i vekt og at følelsene knyttet til dette er ganske kompliserte.

Hvis du ikke greier å nyttiggjøre deg den hjelpen du får på BUP, så kan det nok bli så alvorlig at du må legges inn. Det er ikke bare BMI som avgjør det, men helheten og alvoret i situasjonen. Når man sulter seg eller på annen måte tuller med spisingen, kan det få alvorlige konsekvenser for den fysiske helsa. Blant annet er man redd for hjertet og andre indre organer.

Prøv å se om du kan finne noen positive sider ved å bli frisk, -noe som kan oppveie de positive sidene ved å være undervektig og ha en spiseforstyrrelse. -Motivasjonen for endring ligger her, og det er du som kan finne "nøkkelen".

Vennlig hilsen helsesøster
Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Spiseforstyrrelser og følelser

Jente ser bekymra ut (colourbox.com)

Veldig mange 14–15-åringer synes de er for tykke selv når de er normalvektige, og mange tenker på å slanke seg uten at det er behov for det. Andelen øker oppover i tenårene. Slanking, vektkontroll og uheldige matvaner kan øke risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Spiseforstyrrelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om spiseforstyrrelser


Quiz: Hva vet du om sunt og usunt?

Kan man forebygge sykdom?