Hopp til hovedinnholdet

Jeg føler ikke at foreldrene mine kjenner meg i det hele tatt!

Jente 13 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg har noen foreldre som jeg synes er kjempe irriterende av og til. En av de mest irriterende tingene de gjør er at de antyder alt mulig rart. De tror at de vet absolutt alt om meg, men det gjør de IKKE!!! Noen ganger lurer på om de kjenner meg i det hele tatt... Jeg er så lei av at de tror at de vet hva jeg tenker, hva jeg gjør og hvordan jeg tenker. Det antyder ikke bare ting om meg men om venner, skole og mange andre ting, og hvis jeg sier at det er feil sier de kanskje "å ja, men da tok jeg feil." Jeg har også sagt at de skal slutte å antyde så mye om alt, men de sier at de ikke gjør det og kjefter på meg. Men når de tar feil om SÅ MYE så jo... de gjør det. Som sagt jeg føler at de ikke kjenner meg og livet mitt i det hele tatt... Hilsen en jente som nesten ikke orker foreldrene sine til tider.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Takk for at du skriver til oss. De følelsene du forteller om tror jeg mange ungdommer kan kjenne seg igjen i. Å føle at dine egne foreldre ikke forstår eller kjenner deg lenger. Jeg kan fortelle det at det du opplever nå er en del av den normale utviklingen, som man gjerne kaller for starten på løsrivelsesprosessen. Altså, at du sakte men sikkert starter med å skape deg ditt eget liv og gjør deg klar til å stå på egne ben. Du tilegner deg mer og mer kunnskap fra andre steder enn bare hjemmefra, og dermed får du også andre meninger enn de hjemme. Dette kan skape ny forståelse, men også avstand, både for deg og foreldrene dine.

Tenk bare hvordan de har forsøkt å være en "fasit" for deg, helt fra du var baby. Deres jobb har vært å forstå deg, vite hvordan du har det og hva du tenker på, og forsøke å handle ut ifra dette. Dette har de drevet med hele sitt liv som foreldre. Men etterhvert som du blir eldre og mer selvstendig får de en vanskeligere jobb, og gjør flere feilvurderinger enn før, nettopp fordi du formes mer av omgivelser utenom hjemmet - steder, informasjon og personer de ikke har oversikt over. Uansett om de tar mer feil av deg, fortsetter foreldrene dine å prøve å forstå deg. De gir seg ikke med dette selv om det kan skape irritasjon. Og det skal de heller ikke, tenker jeg. Det er en måte å gi omsorg på. Tenk bare om de sluttet å prøve å forstå deg. Da hadde du trolig følt deg avvist og alene. 

Ønsket om å løsrive seg er et slags "instinkt" vi har med oss. Det er meningen at vi etter hvert skal klare oss selv uten foreldres trygge base. Det er meningen at vi skal være selvstendige vesener med evne til å lage et eget liv når vi er klare og voksne nok for det. Vi må og bør etter hvert ønske oss ut av barndomshjemmet og vekk fra foreldrene våre. Følelsen av avstand, irritasjon over det foreldre sier/gjør, et ønske om privatliv - alt dette er nødvendige og på et vis nyttige følelser, som sakte forbereder oss på å ville klare oss selv og komme ut i verden. Så at du ikke trives med, eller føler at det er stor avstand til foreldrene dine akkurat nå, det er egentlig naturlig! Og - det kommer trolig til å endre seg etter hvert som tiden går, når du er i andre faser av livet. Det er ikke slik at du alltid vil føle på dette, det kan jeg trøste deg med. Og jeg tror at du nok innerst inne har masse kjærlighet til dem, men at den nå overskygges av andre, viktige "løsrivelsesfølelser".

Jeg syns du skal snakke litt med mamma og pappa om hvordan du har det med dem om dagen. For eksempel kan du vise dem svaret mitt og dere kan diskutere dette. Du kan også "instruere" dem litt i forhold til det du har behov for. At du ønsker de skal snakke med deg uten å antyde at de vet alt om deg. Kanskje de kan spørre deg på en annen måte? Altså være mer spørrende til det de faktisk ser. For eksempel er det stor forskjell på å si: "Nå er du jammen sur og trøtt", fremfor å si "Jeg ser at du er mye på rommet om dagen. Er det noe spesielt du tenker på? Jeg vil gjerne høre hvordan du har det." 

Fortell også mamma og pappa hvordan de kan støtte deg best mulig, og hva du trenger eller (like viktig) ikke trenger av dem. Er det noen fine stunder dere har hatt sammen i det siste som du kan komme på? Hva er annerledes da? Tenk litt over disse tingene og ta en ærlig prat med dem om de normale følelsene du nå kjenner på. Jeg er sikker på at de vil sette pris på dette! Og jeg er sikker på at de har et ønske om å komme deg i møte. 

Jeg legger ved et par artikler som handler om det som skjer når man opplever at foreldrene ikke forstår. Les gjerne dem og se om du kan få noen gode ideer og tips. 

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Hvordan snakke med foreldre som ikke forstår deg

10 gode tips (ung.no)

Du har sikkert hatt følelsen av at foreldrene dine ikke forstår deg. Det kan oppleves som rart, dumt, merkelig og til og med skremmende. Vi gir deg 10 tips om hvordan du kan snakke med vanskelige foreldre.

Les mer

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting

Jente prater med faren sin (colourbox.com)

Gruer du deg til å snakke med foreldrene dine om vanskelige ting i livet ditt? Kanskje er du redd for hvordan de skal reagere? Her får du tips til hvordan du kan gå fram.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Familie
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om familie