Hopp til hovedinnholdet

Krangler med foreldre. Går ut over karakterene.

Jente 18 år
 

Spørsmål

Hei, ege er en jente på 18 år og kjem no med ein ganske så langt brev. Vet ikkje ka eg skal gjere lenger og må egentle få fortalt det til nokon som kansje vil høre. Håper dokke kan kome med nokre råd til meg for eg er helt utslitt, konstant trøtt og går ofte heim frå skulen pga; problem, trøttheit, brystverk, tårer og for å sjenerelt få stillheit nor ingen andre er heime. Då eg gjikk i 8. klasse på ungdomsskulen skilte foreldrene mine seg. Det var ikkje ein enkel skilsmisse for noken i familien, der moren min ofte var sengeliggede pga store påkjenningar. Det var monge store krangler der det startet mellom moren min og faren min, men som oftest endte med at enten eg eller storebroren min vart blandet inn. (Lillebroren min var for ung). Etter litt flyttet moren min ut fra hennar barndomsheim og min far som hadde den høgaste inntekta beholdt huset. Den nye levemåten fungerte dårlig då min mor fortsatte å vere psykisk sjuk av all påkjenningane.. Eg og lillebroren min skulle bo 50/50 me min far, men etter en stund sluttet eg å fare til min far. Dette var pga komunikasjonsproblem (faren min hørte aldri på meg og eg ble ofte sammenliknet med min mors "feil") dette var veldig tung for meg og ofte endte det i høglytte krangler (ettersom eg som oftest seier ifra om det eg meiner er totalt feil.)Ettersom eg vart eldre og nå er 18 har kranglene berre fortsatt. Trur ikkje eg har hatt 1 månad utan ein krangel med far min. Kranglane går nå som regel over sms og ender i tårer da en ikkje kunne tru sin egen far ville kome med slike anklagelser og stygge setninger til sin datter. Grunnen til denne måten å krengle eller diskutere som han kaller det er at han er ganske egoistisk og klarer nesten aldri å høre på andre sitt problem eller holde det som blir lovt. Vi har hat avtaler oss i mellom og sammen med fastlegen som vi hadde samtaler med. desse har alle vorte brutt av han. Den allerstørste krangelen som har vart i over 3 år er barnebidrag. i grunnen skulle eg ikkje ha noko med det å gjere men har sidan eg var 16 år betalt omtrent allt eg eiger. einaste eg har fått er mat og gåver til jul og bursdag. min far skulle ette fylte 18 betale mer barnebidrag og for å fortsatt prøve å ha kontakta med min far hadde vi en personlig avtale som ikkje inkluderte NAV. I september i år avslutta eg denne avtalen då det blei "kjøping" av meg der han kjøpte div ting for at eg ikkje skulle gå til NAV og fortsette og bo med han for at "familielivsbildet" hans skulle vere perfekt. Resten av familien til min far har eg ingen kontakt til då eg har blitt sagt veldig stygge ting om meg av min farmor. Nå har eg valgt etter monge att å fram at for meg er det best å bo hos min mor, men ho har også som min far funnet en ny partner. Min far har en kjæreste med voksne onger, menst min mor har en partner som har en på min alder som eg går i klasse med og en til på min lillebrors alder.. med dem er det ingen problemer med foreldrene og dei, men berre me foreldrene. ongane er nokså bortskjemte i forhold til meg og mine søsken så diskusjoner og kverulasjoner oppstår ofte. Men nor eg og mor min har aleine tid så går som regel samtalen over på om eg har det bra (med greia mellom meg og min far. Etter mi meining vill ikkje eg prate med min mor og min far eller omvendt da de altid blir krangel om det eg har sagt mellom dei. så eg prøver å la vere å prate om det, men då har eg ingen annen til å prate med det om). På skulen har eg det so som so. her har eg "venner" som oftast overser meg eller ikkje inkluderer meg. dei eg trudde var mine venner viser seg ofte spesielt nå i russetiden at dei står berre seg sjøl nær og er berre venn med dei som dei kjendte fra før ungdomskulen og viidaregåande. og ingen har heller problem heime so eg føler meg ofte eldre og vaksnare en dei. Ofte har det endt med så mange stygge komentarer til med av "venner" at eg ikkje har fått pustet ordentlig, eg har beer vert nødt til å gå fra alt for at eg skal få puste normalt og ikkje knekke saman. For å unngå å kome i kontakt med min far eller ver masse heime tok eg meg jobb etter skulen. Her har eg fått mykje meir jobb en det var sagt og jobbar ofte det 4x meir en arbeidskontrakta noko som har ført meg i små konflikter med personene på jobb som er misfornøgde med at eg aldri har tid sidan det er en 24/7 jonn (bensinstasjon). om eg slutter på jobben har eg liten sjans til å få ny jobb da alle er like med arbeidstid og det er få jobbalternativer som er ledige. Eg har hatt jevnlig doktortimar for å få reseptar, sjukmelding, og samtalar fordi eg sliter. Eg har lavt stoffskifte og i den siste tiden har som doktoren seier reagert på alt stresse me en soppinfeksjon 1 gang i månaden. Eg har også fått påvist stress av doktoren. Han tulla med det å sa at eg ikkje måtte bli 40 for fort sidan flest kvinner i 40 års alderen får stress ikkje 18 år gamle jenter. Det aller positive oppi alt dette er kjæresten min som eg traff då eg var bare 14. han har stilt opp for meg og prøvd og få meg i godt humør nor eg er på mitt verste å kan sove 2 dager i strekk. men etter alle disse kranglene har han kansje fått nokk for han er ofte borte, trening eller jobb og nor vi prater om tema som har skjedd meg i næraste tid blir det av og til krangler. kansje han føler det har blitt for mykje noko som eg skjønar godt, men eg har derfor ingen lenger som eg kan fortelle kor eg føler det eller kor låkt eller sliten eg er av alt saman. Allt dette gjer meg kvar dag utsleten og karakterane på skulen har gått fra toppkarakter til bunnkarakter på min 3 år. det er deprimerande å tenke på alt som har skjedd og kor aleine eg til tider føler meg sjølv om det alikavel er så mange rundt med.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!
 

Du har tatt kontakt med Ung.no hvor du forteller om en veldig vanskelig livssituasjon som for det meste omhandler konflikter med dine foreldre. Først vil jeg si at du har all grunn til å være stolt av deg selv siden du både tør og vil snakke om ting som du opplever som vanskelige. Det er ikke gitt at alle ungdommer tør å prate om sine følelser.

 

Slik jeg forstår det du skriver så har dine konflikter, og da spesielt med far, pågått over lengre tid. Du forteller at han kaller deg stygge ting og at han fort blir sint og gretten. Du forteller videre at du oftere kjenner deg dårlig ved at du føler deg utslitt, konstant trøtt, tar lett til tårer, at du verker i kroppen m.m.

 

Umiddelbart tenker jeg at de kroppslige plagene du kjenner på mest sannsynlig henger sammen med at du ikke har det noe greit i forhold til dine foreldre. Det er en kjensgjerning at mennesker som lever i en stresset hverdag og med høyt konfliktnivå rundt seg til daglig, har lettere for å kunne bli syk i mer eller mindre grad. Du forteller også om utfordringer med kjæresten din og problemene du har hatt med dine venner. Alt det du forteller får det til å virke ganske innlysende at du lever i en for stresset hverdag. Du bør kontakte din fastlege igjen og fortelle om dine problemer og være ærlig overfor legen hva disse problemene gir deg av kroppslige og psykiske plager. Du forteller at legen allerede har gitt deg medisiner for plagene dine, men jeg synes du også bør be legen vurdere en henvisning til det psykiske helsevernet i fylket. Det er ikke umulig at du trenger en profesjonell person å snakke med i tillegg til å ta medisiner. Denne personen (psykolog, psykiater) kan hjelpe deg med å finne ulike strategier for hvordan du kan håndtere de utfordringene du har på hjemmebane. Det er viktig at du ikke går lengre med disse problemene men at du får hjelp til å takle dem. Men da er det en forutsetning at du tar kontakt med fastlegen din igjen. Husk at helsesøster på skolen også kan hjelpe deg med å få kontakt med psykolog eller skolehelsetjeneste, slik at du får hjelp. Det kan være en god start. Ta gjerne med deg en utskrift av spørsmålet og svaret her, så er det lettere å få sagt det du vil.

Når det gjelder karakteren dine, er det fint at du er obs på det og at du ønsker å gjøre noe med det. Noe vil nok bedre seg så fort du får en bedre hjemmesituasjon, men jeg vil også anbefale deg å snakke med læreren din om at det ikke er så bra hjemme og be om å få litt støtte til skolearbeid en periode. Lærere vil alltid se på det som positivt at du søker hjelp når du trenger det.

 

Lykke til!

Hilsen Alarmtelefonen for barn og ungdom

i samarbeid med ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Alarmtelefonen 116 111 for barn og unge

Jente ringer (foto: 116111.no)

Noen opplever dessverre omsorgssvikt, overgrep og vold hjemme. Er du en av dem eller kjenner du noen som lever under slike forhold? Ring Alarmtelefonen på 116 111 - de vil hjelpe deg. Ring selv om du er i tvil!

Les mer

Hvordan få bedre karakterer?

Gutt foran PC (colourbox.com)

Det er ikke alltid lett å oppnå gode karakter, men hvordan kan du gjøre det bedre enn sist? Få tipsene her.

Les mer

Snakk med noen om foreldrenes samlivsbrudd

Jente er fortvila (colourbox.com)

Selv om skilsmisse er vanlig i dag, kan det likevel være vondt for den enkelte! Skulle DU ønske du hadde noen andre å snakke med som også har opplevd skilsmisse? På mange skoler i landet kan du det.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Problemer hjemme
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om problemer hjemme