Hopp til hovedinnholdet

Lav selvfølelse, misfornøyd med utseendet mitt, engstelig

Jente 20 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg sliter med en helt ekstremt lav selvfølelse. Jeg vil nok si at 50% av grunnen til dette er fordi jeg har en kronisk og alvorlig form for sosial angst (Engstelig Personlighetsforstyrrelse) som jeg må kjempe mot hver eneste dag og som ikke blir noe bedre. Har gått til psykolog for dette, men fikk bedskjed om at ingenting kunne gjøres hos dem. Den andre grunnen, er rett og slett utseendet mitt, spesifikt nesen min. Og jeg vil understreke at dette ikke bare er noe jeg forestiller meg. Jeg har dessverre arvet faren min sin nese, som er veldig maskulin. Jeg har en åpenbar stor kul på neseryggen, og en stor og rund nesetipp. Den er ikke det spor feminin, og dette plager meg helt enormt hver eneste dag! Det er ikke en liten ubetydelig greie for meg, det er noe jeg er så desperat etter å få gjort noe med at jeg faktisk blir deprimert av tanken på at dette er noe jeg nok aldri kommer til å få råd til, siden jeg som sagt har sterk sosial angst og har vært og vil nok være avhengig av NAV i lang fremtid. Hadde jeg hatt selvtillit nok, så kunne jeg kanskje "ikke brydd meg" så veldig mye om nesen, selv om den er åpenbart lite pen. Men for meg blir dette en ond sirkel hvor jeg har dårlig selvtillit på grunn av nesen min i tillegg til diagnosen min. Og dermed klarer jeg ikke bli selvstendig og få jobb, slik at jeg kan tjene penger til en eventuell korreksjon av nesen. Jeg er 110% sikker på at en korreksjon ville vært verdt det i mitt tilfelle. Det hadde rett og slett forandret hele livet mitt til det bedre om jeg kunne slippe å gå og tenke på nesen min hver bidige dag. Da kunne jeg bare slappet av og fokusert fullt og helt på å bli friskere og mer selvstendig. For dette er den ene tingen som virkelig gnager på selvtilliten min kontinuerlig. Håper du ikke missforstår og tenker at dette er noe jeg bare innbiller meg siden det plager meg så mye som det gjør, for jeg har virkelig prøvd så godt jeg kan å "glemme" nesen min og late som om den ikke er så merkbar for andre, og det kan jeg faktisk klare en liten stund, men med en gang jeg ser den i profil i f.eks et prøveromsspeil, så faller rett og slett den lille selvtilliten jeg hadde bygd meg opp rett ned i kjelleren. Det gjør rett og slett helt vondt i kroppen når jeg ser det. Tingen er at jeg alltid hadde en søt, liten og innsvingt nese helt opp til ca. 14 års alderen, og da hadde jeg også normal selvtillit og var faktisk aktiv og utadvendt. Men så utviklet utseendet mitt meg, og jeg føler meg nesten frastjålet mitt "egentlige" utseendet. Jeg "føler" meg helt annerledes enn jeg ser ut, men så ser jeg virkeligheten i speilet, og det knuser meg virkelig. Det er helt grusomt å føle seg som dette. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, siden jeg vet at du nok ikke akkurat kan hjelpe meg så mye med den biten. Men jeg har ingen venner og ingen å snakke med (psykologer syns jeg ikke hjelper, det er så upersonlig). Poenget er vel at jeg føler meg helt på bånn og at alt er nytteløst, og det et INGENTING jeg kan gjøre med det. Føler at hele ungdomstiden min går fra meg uten at jeg får oppleve selv de minste gleder som andre ungdommer tar for gitt, som å bare ha en venn, eller noe å finne på om dagen. Jeg sitter bare ensom på rommet mitt og gråter mens jeg skulle ønske jeg hadde det bedre. Forventer som sagt ikke noe supersvar, setter bare pris på å få skrevet denne ned til noen. Så får jeg bare prøve å finne en eller annen løsning. Jeg har vurdert å prøve å ta opp et lån, selv om dette kanskje ikke er mulig for meg, og jeg i utgangspunktet ikke ser på det som noen ideell løsning. Takk for at du tok deg tid til å lesealt dette skribleriet. Og setter pris på muligheten man har til å stille spørsmål og få snakket med noen her inne. Mvh. Cathrine

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Takk for at du skriver til oss, og på en levende måte forteller hvordan de problemene du opplever griper inn i hverandre, og forsterker hverandre. Det høres vondt ut, og vi kan skjønne at du synes det virker håpløst. Det at du har hørt psykologen si at ingenting kunne gjøres hos dem, har vel også bidratt til det. Hvis psykologen refererte til kosmetisk kirurgi, kan vi forstå utsagnet. Hvis det derimot dreide seg om behandling av angst og lav selvfølelse, vil vi rett og slett anbefale deg å finne en ny psykolog. Behandling av den typen problemer er midt i det psykologer skal kunne arbeide med. Du skriver at du synes psykologer er upersonlig, og at det ikke hjelper. Når samtalen med psykolog kjennes upersonlig, er den som oftest til liten hjelp. Men det finnes mange psykologer, og man må av og til bruke litt tid på å finne en man får ordentlig tillit til, og som det kjennes meningsfullt å arbeide sammen med.

Når det gjelder kosmetisk kirurgi, vil vi råde deg til å ta kontakt med fastlegen. Hun eller han vil kunne vurdere om det er det er grunnlag for å si at trekk ved ditt utseende medfører betydelige helseplager, og eventuelt henvise til plastisk kirurgi. Fastlegen vil også kunne hjelpe deg med henvisning til samtalebehandling, hvis du skulle være villig til å gi det en ny sjanse.

Du skriver at du er ensom, og nokså alene med tankene du strir med. Hvis det likevel er noen rundt deg, familie eller bekjente, som du føler en viss fortrolighet med, vil vi råde deg til å snakke med dem om hvordan du har det. Alle tanker har en tendens til å vokse seg store og vanskelige når vi er alene om dem. Det å sitte alene og kanskje gruble, er en naturlig følge av sosial angst, men ikke i det hele tatt hjelpsomt når det gjelder å bekjempe den. Angst må konfronteres, men kjennes ofte veldig skummelt, og vi trenger støtte og følge. Vi håper du finner noen du opplever som støttende rundt deg.

 


Hilsen teamet på RBUP

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser