Hopp til hovedinnholdet

opplever helt plutselig å ikke tåle å være blant mange mennesker.

Jente 18 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg har lenge lurt på om jeg skal gå til legen eller ikke, men er usikker på om det er nødvendig eller ikke, så vil spør her først. Det gjelder altså om jeg skal diagnotiseres eller ikke. Jeg vokste opp i et hjem hvor forholdene var ganske urolige og ustabile, det er en lang historie, men i ettertid når jeg har løsrevet meg fra alt har jeg kunne reflektere veldig mye over hva som har skjedd. Det er ikke bare en ting, men en hel haug av ting som har skjedd. Jeg har merket spesielt til en ting, og det er at helt plutselig, ut av det blå tåler jeg ikke å være blant mange mennesker på en gang. Jeg kan til vanlig være med mange mennesker og er veldig sosial, men plutselig kan det komme en vegg i hodet mitt som bare stenger alt helt ute hvor lydene fra menneskene virker dobbelt så høye, og jeg begynner å puste unormalt fort, kroppen og hendene mine spesielt begynner å riste, og jeg blir helt lamslått i beina slik at det er vanskelig for meg å gå, samtidig som jeg får veldig negative tanker, som for noen år tilbake var at jeg bare ønsket å forsvinne. Dette har jeg nå klart å kontrollere, men de andre virkningene er der fortsatt og er veldig slitsomme, og jeg blir helt borte i meg selv og forstår ikke helt hva som skjer rundt meg. Jeg takler heller ikke at personer prater til meg når dette skjer for da begynner jeg å gråte fordi jeg blir veldig redd. Jeg har pleiet å trekke meg tilbake når dette skjer for at andre ikke skal spør hva som er galt osv., og jeg har også prøvd å forklare folk at jeg må trekke meg tilbake hvis ikke så blir ting bare verre, men ingen skjønner hva som er galt uten om onkelen min (som har gått igjennom de samme tingene som meg med familien osv). Jeg skulle gjerne likt å ha en diagnose på hvorfor jeg plutselig opplever disse situasjonene hvor jeg bare blir helt borte og knekker sammen hvis noen prater til meg. I tillegg til dette må jeg konstant tilpasse stressnivået mitt, fordi jeg ikke takler stress på en god måte. Hvis jeg får for mye å tenke på, og jeg i tillegg kanskje ikke har 100% kontroll på hver ting som skal gjøres, eller en følelse av at jeg ikke strekker til, så opplever jeg det samme som forklart ovenfor. Jeg blir helt ukontrollert over meg selv, og det er veldig tøft å gå på skolen å måtte yte mitt beste i hvert fag, hver eneste dag fordi jeg ikke kan komme med noen "unnskyldning" på hvorfor jeg ikke alltid klarer å være på mitt beste. Jeg skulle ønske jeg kunne få et svar på hvorfor jeg er som jeg er av og til, slik at jeg kanskje kunne fått ting tilrettelagt av og til når det er på sitt verste, samtidig som det ville vært lettere å forklare venner og familie hvorfor jeg plutselig blir veldig rar. Jeg har vurdert om jeg skal tørre å gå til legen å forklare dette, for det er også tøft å gå med en diagnose resten av livet som må forfølge meg hvor enn jeg er og går. stefaren min som opplevde noen av de samme tingene som jeg har endt opp med PTSD. Men spørsmålet mitt er bare om dere tror at jeg burde gå til legen, og hva tror dere det kan være? Eller er dette bare noe jeg ikke trenger å bry meg om?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Du begynner med å skrive at du lurer på om du skal gå til legen eller ikke. Så forteller du om en oppvekst i en urolig og ustabil famillie og at du nå har løsrevet deg fra denne og opplever at du har fått anledning til ettertanke. Problemet ditt er at du plutselig  kan oppleve at du ikke tåler å være blant mange mennesker på en gang. Til vanlig er du en veldig sosial jente. Når du får det sånn er det som det kommer en vegg i hodet ditt, lydene blir dobbelt så høye, du puster fort, begynner å riste, og får problemer med å gå. Du skriver også at du får mange negative tanker og begynner å gråte hvis noen prater til deg når det er sånn. Du løser situasjonen ved å trekke deg unna. Du synes det er vanskelig å snakke om dette, men skriver at du har en onkel som forstår deg. Du skriver også at du ikke klarer stress og at dette går utover skolehverdagen din. 

Du beskriver hvordan problemet brer om seg og plager deg både på fritid og på skolen. Dette synes vi absolutt du skal gjøre noe med. Ingen skal gå med slike plager. Vi tror det er lurt av deg å følge ideen om å gå til legen. Hvis du synes det er vanskelig å forklare hvordan du har det, kan du jo ta med det du har skrevet her. Det gir en god beskrivelse. Du kan også "øve deg" sammen med onkelen din, snakke med han om hvordan du har det og hva du vil si til legen når du kommer dit. Du skriver at hvis du oppsøker hjelp, så kan du kanskje kan få litt tilrettelegging på skolen. Det høreset også veldig fornuftig ut. Det er ikke sikkert legen din er den beste til å hjele med tilrettelegging på skolen. Har du en lærer, eller rektor eller annen ansatt på skolen som du har tillit til, vil nok de raskere og bedre (sammen med deg) kunne finnne ut av hvordan dere best kan legge til rette for deg på skolen. Det kan også hende at du vil ha glede av å snakke med helsesøster på skolen, men det høres lurt ut å begynne med et legebesøk. Du virker som en reflektert jente som ordlegger deg godt. Det er en god ressurs å ha med seg.

Du skriver at du lurer på hva dette kan være. Det er det vanskelig for oss å svare på uten å snakke mer med deg og kjenne deg bedre. Vi synes du beskriver at du er plaget av dette og synes absolutt du skal bry deg om det og finne noen som sammen med deg kan gripe tak i de vanskelige følelsene du beskriver.


Hilsen teamet på RBUP

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser