Hopp til hovedinnholdet

Jente 18 år opplever at hun aldri har fått den oppmerksomheten og oppfølgingen hun har trengt av foreldrene sine. Hun har en lærer som har vist henne omsorg på skolen, noe som har betydd mye. Nå gruer hun seg til å slutte på vgs. Hun spør om det er normalt å bli så glad i en person man ikke kjenner privat?

Jente 18 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg slutter nå på videregående og har hatt en god lærer i 2 år. Jeg har ikke foreldre som er der for meg, og trives dermed svært godt på skolen. Jeg opplever at alle kommer fra et så godt hjem hvor de får middag servert på bordet når de kommer hjem fra skolen, har foreldre som spør hvordan dagen har vært, og har foreldre som alltid stiller opp med for eksempel henting og bringing. Men jeg har ikke det. De har egentlig aldri brydd seg om meg, og sier aldri noe posetivt om meg. Så denne gode læreren jeg har, har jeg blitt så utrolig glad i! Hun tar så godt vare på meg, spør hvordan jeg har det og klapper meg på skuldra liksom.Jeg setter så stor pris på det andre tar for gitt... Derfor gruer jeg meg så utrolig mye til å slutte på vgs. Jeg tror ikke hun er klar over de problemene jeg har hjemme. Ofte tenker jeg faktisk på om hvordan det ville vært hvis min egen lærer var moren min!!! Er dette egentlig normalt? Er det normalt å bli så glad i en voksen man ikke egentlig kjenner privat?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei du!

Så leit å høre om oppveksten din. Du forteller at foreldrene dine aldri har vist at de bryr seg om deg eller sier noe positivt til deg. Det betyr nok at du har måttet klare deg mye selv. Det har sikkert vært tøft gjennom barndommen din, og er heller ikke så lett når man er 18 år. Svaret på spørsmålet ditt er at det er helt normalt å bli glad i en person som viser deg godhet og omtanke selv om du ikke kjenner henne privat. Du har fått alt for lite av dette, derfor betyr det mye når det dukker opp en som "ser deg" og bryr seg om deg.

Du skriver at du ikke tror denne læreren egentlig vet hvordan du har det. Er det mulig å fortelle henne det? Mitt råd er at du ber om en samtale med henne der du forteller om oppveksten din og foreldrene dine. Læreren har tausetsplikt, så hun gjør ikke noe med denne informasjonen uten at dere er enige om det. Hensikten med samtalen kan være å tenke sammen om hvem som kan vise deg omsorg videre. Det er nemlig godt dokumentert at barn / ungdom som vokser opp uten "nære" foreldre klarer seg mye bedre hvis de har en annen voksen som bryr seg om dem. Kanskje kan læreren din være en sånn person for deg videre? Hvis ikke, så kan du tenke gjennom om det finnes en annen voksen i nettverket ditt som du kan være åpen og fortolig med. Kanskje kan du snakke med en slektning, mammaen til en venninne eller helsesøster? Du har ingenting å skamme deg over, men mye å vinne på å være åpen overfor en du har tillit til.

Lykke til videre!

Vennlig hilsen familieterapeuten :)

 

 
Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Du har krav på omsorg

Hender som holder hverandre (colourbox.com)

Du har krav på omsorg. Det er i første rekke dine foreldre som har ansvaret for å gi denne omsorgen, men de kan ha behov for hjelp med dette ansvaret i korte eller lengre perioder.

Les mer

Dette kan du snakke med en helsesykepleier om

Helsesykepleier

Helsesykepleiere kan svare på spørsmål om kropp og helse, pubertet, sex- og samliv, problemer med venner eller familie, vanskelige tanker og følelser, bekymringer, livvstilsproblemer og annet.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser