Hopp til hovedinnholdet

Jeg har mistet foreldrene mine og har de siste årene øvd meg på å takle ensomhet. Nå har jeg ikke lyst å leve lenger.

Gutt 18 år
 

Spørsmål

Jeg må bare få sagt det her, men jeg har helt enkelt ikke lyst til å leve lenger.. Litt uheldige ting har skjedd hittil i mitt liv, og det har tært på både livsgnist og selvtillit... Så nå må jeg ramse de opp bare for å få det ut av meg selv, mamma døde av kreft når jeg var 11. Sorgen som alle mente ville bli bedre med tiden, ble bare verre, pappa vet ikke hvordan han skal være pappa, og det innebærer at jeg bor i fosterhjem. Jeg har ikke lyst til å prate med folk, vil ikke ut fordi folk skremmer meg, tanken på å bli nær noen skremmer meg, og jeg har brukt de siste 7 årene på å øve meg på å takle ensomhet. Logikken min har alltid vært at jeg ikke kan bli lei meg for å miste noen om jeg ikke har noen å miste. Men når alle andre ser ut til å ha det så gøy og problemfritt, blir jeg ganske motløs og føler at jeg virkelig at satt meg i en kinkig situasjon... Alle vil hjelpe men jeg vil ikke prate med de om det, så da skriver jeg det her. Så hva er det jeg skal gjøre med situasjonen

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei gutt 18!
Du er god på å sette ord på hvordan du har det, og jeg vil takke deg for at du tillot deg å være sårbar og delte din historie!
 
Du skriver at du de siste 7årene har øvd deg på å takle ensomhet, og at logikken din har vært at du ikke kan bli lei deg for å miste noen om du ikke har noen å miste. Dette tenker jeg gir svært god mening med tanke på de erfaringene du har gjort deg: nemlig tapet av din mor, men også tapet av din far som du også opplevde å miste, når du kanskje trengte ham som mest? Å "bygge en mur" for å hindre at noen kommer nær deg blir en mestringsstrategi - en overlevelsesstrategi- så du skal slippe smerten over at at noen kan gå fra deg. Økt frykt for nye tapsopplevelser er en normalreaksjon etter å ha mistet noen, og å ikke slippe andre inn på seg kan en gang ha vært en løsning. Hvis jeg forstår deg rett er du nå ganske motløs og opplever å ha satt deg i en kinkig situasjon, og du skriver at du ikke ønkser å leve lenger. Denne situasjon er det allikevel mulig å komme ut av: Alt som er tungt blir lettere om du deler det med noen. Du skriver at du ikke vil prate om det, men hva med å uttrykke seg gjennom skriften i første omgang? Har du noen du stoler på og har tillit til som du kan vise dette innlegget til for eksempel? Det er ikke alltid man trenger å si så mye heller, kanskje er det nok å si at livet oppleves vanskelig, så kan dere sammen finne ut hva du er i behov av?
Mitt sterkeste råd til deg er imidlertid: ikke bli gående med dette alene!
 
Håper dette var til hjelp, ta gjerne kontakt med oss igjen.
Vennlig hilsen psykologen
 




 
Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Hvordan kan man komme gjennom sorgen?

Gutt sitter inntil et tre og gråter ( colourbox.com)

Mange har drivkraft til å se framover, til å få et bra liv og til å gjøre det de hadde planlagt. Det kan jo ikke bare være trist. Andre igjen takler sorgen på andre måter.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser