Hopp til hovedinnholdet

Skillsmissebarn for andre gang

 

Spørsmål
Aner ikke hvor jeg skal plassere denne, men la den her:

Jeg aner heller ikke hvor jeg skal begynne, men jeg vil si noe, litt også for å få det ut på en måte.
Det begynte egentlig da jeg var 11(Jeg er egentlig det som kalles veslevoksen) og min far tok meg med på tur. Vi koste oss kjempemye, men to måneder senere kom han hjem til meg og mamma(de er skillt) og sa at han ikke ønsket mer kontakt. Det var tungt for meg, og jeg har slitt litt med depresjoner. På en periode var det så ille at jeg forsøkte å ta mitt eget liv, men heldigvis, ble det avverget av snarådige venner. Men så i vår, så ønsket jeg å forsøke å ta opp kontakten med min far, og det endte med at han avslo, og samtidig ga beskjed om at det var uaktuelt og komme i min konfirmasjon nå til våren. Dette har, igjen, vært veldig tungt å svelge.
Så får man jo også i blant den toppen av kransekaken, og den kom tidligere denne uken. Da min mor og stefar kom hjem fra syden. De har nå bestemt seg for å skilles, og jeg og min mor må flytte. Jeg er, kanskje litt sykt, men, veldig glad i huset mitt, og jeg føler meg veldig hjemme i det, i motsetning til andre steder hvor vi har bodd. Men det at jeg igjen er skilsmisse barn, som vi så pent kalles, og at jeg igjen må gjennom en ny runde, det vet jeg ikke om jeg makter. Min mor har i flere måneder vært lei seg, og det er ingen tvil om at hun har vært psykisk syk. Hun selv sier at dette kan være det vi trenger, for å komme nærere hverandre, og at dette forhåpentligvis tenner gnisten hennes igjen, den har mildt sagt vært fraværende de siste 2-3 årene.
Selv så tør jeg ikke si dette til noen, da jeg allerede fra før av, faktisk blir sett ned på av folk, p.g.a at jeg har skillte foreldre, og nå så skjer det altså igjen.

Så kanskje over på spørsmålene mine, kommer de også:

1: Er dette noe jeg bør ta opp med noen? Helsesøster etc. har jeg litt for godt forhold til, at jeg tør å betro meg til, i forhold til at min mor også kjenner henne godt.

2: Jeg er igjen på vei ned, om jeg kan kalle det det, og frykter for at jeg kan gjøre ting jeg ikke vil gjøre, jeg har tidligere gått til psykolog i 3 år, for temparant. Er det noe jeg kan gjøre, for å forebygge meg selv på en måte?

Uansett godt og bare få skrevet det ned, og det letter litt og kunne sende ting en plass.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei du!

At du synes at livet er ganske strevsomt er ikke vanskelig å forstå. Den største og vanskeligste avvisningen et barn kan utsettes for er å bli avvist av sine egne foreldre, uansett hvor gammelt barnet er. Det å føle seg uønsket er noe ingen barn burde utsettes for. det høres ut for meg at begge dine foreldre har mer enn nok med seg selv.

jeg synes absolutt du skal ta dette opp med noen. helse søster er en god idé. Jeg forstår at dette kan virke vanskelig fordi du har et godt forhold til henne, men dette kan også være en fordel. Hun kan kanskje skjønne deg besdre enn andre og hun kan kanskje lettere nå inn til moren din. Hun plikter uansett å være profesjonell.

Jeg tror den beste forebygging du kan gjøre er å snakke med noen om siuasjonen din. Det er osgå lurt å passe på å få nok søvn og spise riktig. Sammen med å trene litt er det noe av det beste du kan gjøre for å holde deg fysisk og psykisk sterk.

Lykke til
Familiepsykologen, ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om konfirmasjon?

Når kan du bestemme selv om du vil melde deg inn i eller ut av statskirken?