Hopp til hovedinnholdet

Jeg har et fryktelig problem med angst og søvnproblemer.

Jente 16 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg har et fryktelig problem med angst og søvnproblemer. Jeg har i perioder slitt med vondter rundt om i kroppen (spesielt hjertet og brystet), og jeg forestiller meg at jeg er dødssyk, jeg blir fort stressa, har uro i magen, klarer ikke å slappe av, og blir i perioder veldig sliten og sover mye. Andre ganger klarer jeg ikke å sove, eller slappe av, fordi jeg er redd for å bli syk, eller redd for å glemme å puste. Jeg har gått til forskjellige psykologer og samtaleterapauter i fem år, men har bare blitt litt bedre, også dårligere igjen. Jeg har diagnosene PTSD og generell angst. Nå er jeg inni en periode hvor hodet mitt er sikker på at jeg skal dø, og jeg tør ikke sove, og holder meg selv våken til tre og fire på natta, fordi jeg ikke vil sove hvis ikke jeg absolutt må. Nylig fikk jeg sovemedisiner og angstmedisiner av legen, men jeg tør ikke bruke dem fordi jeg er redd for at frykten jeg føler mens jeg har sterk angst, faktisk er reel, og at jeg skal dø av å bruke dem. Eller at noen har forvekslet pillene med sånne aktiv dødshjelp-piller, eller gift. Jeg får ikke snakket med noen fordi jeg har valgt og slutte å gå på BUP pga VGS. Men PPT'en på skolen har bare trekvarter tid til meg annenhver uke, og jeg føler virkelig at jeg trenger mer samtaler. Mamma har alltid vært veldig støttende, jeg er veldig glad i henne, og hun gjør så godt hun kan. Men de siste ukene har hun vært så utålmodig med meg. Hvis jeg kjenner at jeg blir skikkelig redd, og panisk, ignorere hun det nærmest, og ingenting tilsier at hun forstår hvor jævelig det er å ha angst. Idag satt jeg meg ned med henne, mens hun leste avisa, for å prøve å forklare henne hvordan jeg følte det, og at jeg trengte at hun støttet meg, men hun sa bare at jeg burde klare meg på egenhånd nå, plutselig ble bare alt helt rart inni meg, for helt ufrivillig tok jeg avisa som mamma satt og leste, og rev den i to, også tok jeg glasset hennes og kastet det i gulvet. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg klarte bare ikke å styre meg selv. Det var veldig skremmende at noe inni meg bare tok helt over... Da det skjedde reiste mamma seg bare opp og gikk, mens jeg ble igjen og fikk et skikkelig angstanfall. Mamma kom tilbake og sa bare hun var skuffa over meg og at jeg måtte rydde opp glasskårene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt er bare så håpløst. Hvordan skal jeg få mamma til å forstå hvordan jeg har det? Og hva syns du jeg burde gjøre med søvnproblemene?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Takk for at du skriver til oss!

 

Det er mulig at moren din ikke helt greier å ta problemene dine alvorlig fordi hun tror du ikke gjør det. Det at du har sluttet på BUP kan virke som om du ikke tar deg selv alvorlig. Det å ta avstand fra problemene dine kan også være en måte å takle bekymringen hun har for deg.

 

Har du fått medisiner av legen og følger doseringen er de neppe dødelige. Har du slik angst bør du vurdere å begynne i terapi igjen. Det å sove dårlig gjør ofte at angsten forverres. Det å få det bedre kan ta tid mener ofte en god investering i å få et godt liv. Ta kontakt med hjelp igjen, moren din hjelper deg sikkert.

 

Lykke til!

Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser