Hopp til hovedinnholdet

Foreldrene mine er skilt. Jeg orker ikke å ha kontakt med pappa, hva skal jeg gjøre?

Jente 14 år
 

Spørsmål

Hei. Mine Foreldre ble separert for ca. 11 måneder siden. Jeg visste det på en måte at de skulle gå fra hverandre siden det var jeg som fant ut at pappa var utro når jeg var 10-11 år gammel, men mamma ga pappa en ny sjangs. Noen år etter, satt jeg på pappa`s data og så på bilder som lå innpå pc`en. Etter det, klarte jeg å trykke på papirkurven. Der kom det opp bilder av en annen dame. Jeg viste det selvfølgelig til mamma først, også til pappa. Pappa løy, å sa det var en reklame. Mamma bare sa seg enig med pappa, slik at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet. Men det hadde jeg fra før. Jeg gikk etter mamma og pappa hele tiden og passet på dem. Jeg var ikke meg selv. Følte meg dålig å lei. Mamma hadde heller ikke godt. Hun sat ofte på sengen og grein. Jeg visste ingenting da. Mamma hadde gjort alt for at jeg og broren min på 9 år skulle ha det bra. Hun dro på familievernkontoret ofte, der hun fikk gode råd. Jeg ville på en måte at mamma og pappa skulle gå fra hverandre fordi jeg hadde det ikke bra. Senere hadde de fortalt at de skulle separeres. Jeg grein og grein. Da fikk jeg vite at pappa hadde vært utro mot mamma i 2 år med samme dame. Han sa at det ikke var mer mellom dem. Så klart løy han. Å nå holder hun på å flytte inn hos pappa. Jeg bryr meg egentlig ikke, fordi jeg har ikke hatt kontakt med pappa siden før jul. Når jeg brukte å være der, var det krangling hele dagene, og broren min stod og så på, noe som ikke var bra. Jeg har slåst og sagt så mye stykt til pappa. Jeg la meg ikke en gang til å sove uten å grine. Mamma visste alt siden jeg sa det til henne. Hun har vært mye på familievernkontoret etter og. Hun vil vite hva som er best for meg å broren min, hun gjør serriøst alt bra. Hun tenker på oss alltid. Pappa er nå ganske desperat etter å få kontakt med meg. Han har sendt veldig mange mellinger og ringt. Men jeg sletter mellingene og legger på når han ringer. Jeg føler at han ødelegger meg. Han kjefter på mamma for at jeg ikke vil prate med han og at jeg skal tvingest til å snakke om hvorfor jeg ikke vil ha kontakt med pappa, på et sånt kontor. Jeg nekter. Jeg er gammel nok til å bestemme selv. For en uke siden, kom pappa på håndballkampene jeg skulle spille. Jeg kjente tårene komme, men heldigvis hadde jeg de beste vennenne mine der som alltid støttet meg. Han satt sammen med mamma på tribunen. Jeg hadde det sinnsykt vondt inni meg. Jeg var så sint å lei. Jeg hadde ikke sett han, eller pratet med han siden jul, så det var rart å se han. Når det var pause på den første kampen, tok jeg med meg mobilen min ned i garderoben og skrev til mamma: Hvem i helvette har sakt til pappa at jeg skulle spille kamper? Få han vekk ! Mamma svarte ikke, så når den første kampen så stakk jeg av ned i garderoben og en plass ingen kunne finne meg og ringte på mamma. Vi snakket om hvordan jeg kunne komme meg vekk. Jeg satt på med en venn til en bensinstajon og kjørte litt rundt, helt til at det var klart for meg å komme meg inn igjen. Jeg og vennen min sat i garderoben. Tårene kom på og jeg måtte ta meg sammen, siden jeg skulle spille en kamp til. Alle på laget visste om hvordan jeg hadde det. Så jeg fikk mye støtte. Når vi skulle begynne å spille hadde jeg så lyst til å rope at pappa skulle dra seg til helvette. Men jeg er ikke den personen som roper ut sånnt. Når kampen var ferdig snek jeg meg ut uten å snakke med pappa, eller å se han. Det var veldig unødvendig å komme, siden han visste hvordan situasjonen var. Jeg følte stor irritasjon og sinne når jeg var i samme rom som han. Jeg vil ikke snakke med han eller ta kontakt, jeg synest det er ekkelt. De på familievernkontoret vil at jeg skal ta litt kontakt på sms. Men jeg vil ikke. Å snart skal jeg konfirmere meg. Jeg er stygt redd for at pappa skal ødelegge dagen min. Jeg klarer ikke å se på han eller noe, så hva skal jeg gjøre? Jeg trenger virkelig hjelp. Jeg føler at jeg har lyst til å legge meg til å sove og aldri våkne igjen. Fra Martine

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei unge dame på 14.
Dette høres ordentlig vondt ut for deg. Allerede for 3-4 år siden, da du var 10-11 år, oppdaget du noe som tilhører voksenverdenen: at pappa var utro mot mamma. De voksne prøvde å lappe sammen ekteskapet sitt, men klarte det ikke og for snart et år siden skilte de seg. Og slik jeg forstår deg kjenner du deg utrolig sveket av pappa, sinna på ham og lei deg for alt det vonde som har skjedd. Du er ulykkelig og føler at pappa ødelegger for deg ved å dukke opp der du er, eks på håndballkamp.
Det pappa forsøker å vise deg er at han ikke har skilt seg fra jenta si, han vil ha fortsatt kontakt med deg. En skilsmisse er vanskelig - for alle invoverte både barn og voksne. En skilsmisse handler i første omgang om to voksne som engang var kjærester og valgte å gifte seg og stifte familie, men som så, av ulike grunner, ikke klarer å leve sammen lenger. I dine foreldres tilfelle var det pappa som fant seg en ny kjæreste og var utro mot mamma. Noe tilhører parforholdet og noe tilhører foreldre-barn-forholdet. Pappa har vært utro i parforholdet til mamma, ikke i forhold til deg, men han har skuffet deg, - og familien slik den var er oppløst. Det kan høres ut som pappa, i likhet med mange andre mammaer og pappaer i tilsvarende situasjon, ikke klarer å forstå at barn også kan kjenne seg utrolig sveket hvis de har løyet for dem. Kanskje satte du pappa veldig høyt og hadde tillit til ham før dette skjedde? Kanskje har du et behov for å straffe ham? Du sier du har sagt mye styggt til ham og slåss med ham. Likefullt gir han ikke opp. Hvorfor gir han ikke opp? Han fortsetter å sende sms og møter opp på håndballkampen? Kan det være slik at til tross for at han har sveket mamma, insisterer han på å ville være pappa for deg og broren din? Kan det bety at han faktisk elsker deg, - selv om du gjør alt du kan for å holde han unna? Mange pappaer jeg har møtt gir opp i en slik situasjon. Kanskje dere er like sta begge to, og ligner litt på hverandre, selv om det er det motsatte dere er sta på?
Kjære deg, du har den pappaen du har. Han er ikke perfekt, han gjør gode ting og dumme ting, som de fleste mennesker., men han vil altså fortsette å være pappa for deg selv om han ikke bor sammen med dere. Slik det er nå får jeg en følelse av at du ved å prøve å unngå ham håper at det vonde skal gå over. Det tror jeg ikke det gjør, dessverre. Eller tester du ham, for å se hvor lenge han holder ut dine avvisninger? Hva er det i tilfelle du prøver å finne ut med den testen? Jeg lurer også på om du har blitt "mammas ridder" - at du på vegne av henne, fordi du opplever hans svik så stort  og mamma så grei, setter ham på plass "for henne"? Alle barn har rett til å ha et forhold til begge sine foreldre selv om de er skilt. Er du redd for at mamma skal bli lei seg hvis du har det ok med pappa? Mange skilsmissebarn/ungdommer sier til meg at de får dårlig samvittighet hvis de har det ok hos pappa, og kanskje tilogmed liker den nye kjæresten. Da føler mange at de svikter den "beste" av foreldrene. Noen blir redde for å ha det hyggelig med pappa, for hva hvis han sviker igjen? Kanskje er ikke noe av dette aktuelt for deg?
Hvis du ikke forteller pappa hvordan du har det og hva du mener, er det fare for at han vil tro at det er mamma "som setter deg opp mot ham". Da vil du gjør mamma også ulykkelig, hun som du kanskje ønsker å skjerme? Hun er eks-kona hans, du er barnet hans. Det er to helt forskjellige forhold. Man kan skille seg fra en kone, men man kan ikke (og de færreste vil ikke) skille seg fra barna sine.
Du skal konfirmeres nå til våren. Hva med å først få snakke alene med noen på familiekontoret om hvordan du har det (uten både mamma og pappa) og så se om du stoler nok på den du snakker med til at hun/han kan ta vare på deg i en situasjon hvor du får hjelp til å snakke med pappa? Du skal ha pappa resten av livet - det det handler om er å klare å finne ut hvordan kontakt du kan leve med som kanskje kan bli hyggelig etterhvert, og ikke gjøre vondt hele tida. Kanskje du skulle ta en utskrift av ditt brev og mitt svar og sende til pappa?  
Jeg håper du kan ha nytte av noe av det jeg har skrevet,  og ønsker lykke til med å finne ut av hvordan du kan få en bedre ungdomstid, og ikke "sitte fast" i skuffelsen over pappa.
Med vennlig hilsen
familieterapeuten/ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse


Quiz: Hva vet du om forelskelse?

Er aldersforskjell en grunn til å holde seg unna den man er forelsket i?