Hopp til hovedinnholdet
Følg ung.no på Snapchat
116111.no
116111.no

A-Å

Skilsmisse, ingen gladhistorie

Jente (colourbox.com)

"Jeg er skilsmissebarn og har det som de fleste skilsmissebarn...DRITT! Foreldra mine klarer ikke å samarbeide, og det gir meg ikke noe annet valg enn å bli budbringer for beskjeder og avtaler. Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om dette".

Innlegget er hentet fra SI;D i Aftenposten

Jente (colourbox.com)

Hvorfor er det alltid solskinnshistoriene om skilsmissebarna som skal bli fortalt? Jeg leste artikkelen om barn som pendler mellom skilte foreldre her om dagen ("Livet" i Aftenposten) og ble utrolig provosert! Da skjer det jo ingenting når vi bare får disse gla'historiene. Jeg må bare fortelle hvordan skilsmissebarn faktisk har det, sånn at folk kan begynne å tenke litt.

Jeg er skilsmissebarn og har det som de fleste skillsmissebarn . . . DRITT! Foreldra mine klarer ikke å samarbeide, og det gir meg ikke noe annet valg enn å bli budbringer for beskjeder og avtaler. Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om dette. Mamma og pappa er to helt forskjellige verdener, som ikke vil kommunisere. Så prøver foreldra dine å gjøre det "godt igjen" med å inngå avtaler. Avtalene blir igjen til misforståelser, krangel og gråt. Foreldrene skal absolutt ha det til å passe DERES behov. Når var det barna som fikk foreldra til å skille seg liksom? Var det ikke sånn at de ville at du skulle ha det så godt som overhodet mulig? Her tror jeg de går seg litt vill i skilsmisseskogen. Er det ikke det alle skal få dytta inn i hjernen din, at du hadde ikke noen ting å gjøre med skillsmissen til foreldra dine? Men så begynner du å lure . . .

Jeg skulle ønske det var mulig å "flyte fritt" mellom mamma og pappa. Jeg skjønner at det ikke er en særlig langsiktig plan, men skal jeg ikke få lov til å bestemme over mitt eget liv lenger nå eller? Er jeg bare et leketøy, som blir sendt fram og tilbake, kun for å more foreldra? Når det gjelder regelen om at barna skal få lov til å si sin mening om hvor de vil være etter de er 12, synes jeg er bortkastet. Jeg synes barna kan bestemme selv etter at de er 12. Men "erkjennelsen" (ja, det er faktisk ganske dramatisk!) om hvor de vil være, kan de fortelle til en fremmed person, som etterpå gir foreldrene beskjed. Jeg synes foreldra kan ofre såpass for barna sine. Barna har ikke noe valg, men foreldra har.

Hilsen ei som ikke kan unngå krangel og gråt på grunn av to vriene foreldre!

 

Kilde: Aftenpostens Si;D

 

Har du noen erfaringer du ønsker å dele med andre?

Skriv det inn i KOMMENTARFELTET under artikkelen

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Kommentarer fra brukere Kommentarer


Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet.

Legg inn en melding!

Obs! Ung.no svarer IKKE på spørsmål i kommentarfeltet. Send inn spørsmål på ung.no/oss

(HTML-tagger fjernes)
Raggen
2
05.02.2016 00:40:20
Jeg fikk sjåkk når de som lyn fra klar himmel en dag sa de ikke skulle bo sammen. Moren min hadde vært på kurs og pappa oppdaget hun var med en annen mann. Så flaut og jævlig. Og etter det ble alt et forbanna dritt. Flytting og bodde som en sigøyner i flere år før eg stakk på skole i en annen by. Orket ikke være på farten hele tiden. Pappa var ganske knust over at han var lurt og moren min oppførte seg som en tenåring. Hun begynte med miniskjørt og skulle være ungdom. En dag jeg kom hjem hadde hun flyttet til en ny fyr som spilte stefaren min. Han hadde flyttet fra sin kone og noen små barn så alt ble jo helt sykt. Det viste seg at de hadde rotet i flere år og jeg er bare flau og forbanna. Jeg er lurt, de andre barna er lurt, alle har levd som om alt var et skuespill. Min far drakk litt mye en stund men det gikk fort over. Hørte min far snakket med en kamerat på telefonen og han sa han hadde følt seg uvel i flere år og at det gikk over når mamma flyttet. Da forstod han at han hadde levd i en løgn men ikke skjønt va det var for noe før han oppdaget utroskapen. I dag er faktisk min far gladere enn han har vært i hele mitt liv. akkurat som om han er blitt frisk etter en sykdom hvis du skjønner . Min mor stresser med at jeg liksom skal like han som har lurt min far i flere år. Han er grei på en måte men han har jo ødelagt flere familjer så jeg kommer alldri til å like ham. Han er en sånn playboy type så jeg tror han snart ødelegger alt snart igjen. Min mor var alltid snill mor før og grei med min far så jeg savner slik det var før. Det var alltid kjekt hjemme og de var alltid venner. Nå har begge mindre penger og de har solgt huset og blitt nyfattige. Min mor er jo forelsket i han nye mannen så hun er sikkert glad men jeg ser at hun ofte er så stille når jeg ikke liker de andre barna så jeg tror hun en dag kommer til å angre. Men min far har vært så sint over hele driten at han sikkert aldri mer kommer til å snakke med min mor. Det skjønner jeg godt selv om jeg er glad i begge to. Min søster snakker ikke med min mor lenger så de er blitt uvenner av det. Min farfar hater min mor for det hørte jeg han sa til pappa så alle som hadde det så kjekt før ikke glade lenger. Mange av mine venner på skolen har det på samme drittmåten så det er akkurat som hele norge har klikket på en gang. Jeg er mye flau av at min mor var sånn horete og jeg tror min far aldri kommer til å snakke med med henne. Min søster skal snart gifte seg og hele brylluppet blir med en slags blandinsfamilie hvor ingen liker hverandre. Akkurat som to lag. Når jeg leser bibelen skjønner jeg nå hvorfor de kristne har bud at du skal ikke lyve og drive hor. Farfar sa at før var det nesten ingens som skilte seg. Og da var alle mer sammen og var glad. Jeg skal aldri bli sånn når jeg er voksen og får famile. Hvis jeg gifter meg blir det for alltid slik det var før. Jeg hater han som min mor liksom elsker nå. Noen ganger håper jeg han dør så alt kan bli som før. Jeg har mange venner som er deprimerte for samme greien og jeg tror ikke noen voksne vet hvor fucket vi ungdommer er for slike familie oppløsninger. Som om hele livet er ødelagt på en måte. syns mest synd på min far for han var en sånn gammeldags mann som elsket å være hjemme og lage gøytt i huset. Det savner jeg veldig mye. Da var vi ofte i garasjen også med bilen og skrudde og koste oss med gutteting. Det skulle vært forbutt å skille seg når de har barn hjemme og det ikke var krangel og rus og sånn. tror min mor angrer på hele saken og lengter hjem igjen der vi bodde før. Nå ser hun bare på tv før var hun mye på kjøkkenet og var så glad hjemme. Jeg er litt sint på min far også for at han hater min mor åsså. Han er bitter for at han mistet eneboligen han bygget og har mindre penger. Han tapte visst en million på skilsmissen også. Det var godt å skrive her og se at mange har det sånn for da er det lettere. (red: Takk for at du deler din opplevelse med andre. Du kan også skrive inn til oss på ung.no/oss og få svar)
Bubbel
0
09.09.2015 07:34:16
Jeg er skilsmissebarn, eller ikke akkurat barn da. Jeg er 28 år. Jeg hadde en flott barndom uten faren min og moren min sammen. Jeg hadde en stefar som på en måte var mer far enn min egen. Jeg så faren min noen få ganger i året fordi han bodde langt unna. Har så og si pendlet mellom foreldre siden jeg var 3 1/2 år. Hele min barndom og nå også, har jeg tenkt at det er flott de skiltes, for de to sammen hadde blitt bare kaos, og jeg hadde fått brennmerker for livet (føler jeg da). Å se de prate sammen er et merkelig syn... Grøsser på tanken om min far og mor hadde vært sammen! Til gjengjeld har jeg fått mange fine flyturer til pappa, tre halvsøsken, en hel haug med lommepenger opp gjennom åra, morsomme og flotte stunder med faren min selv om jeg ikke så han ofte. Jeg har et godt forhold til han, og er bare GLAD for at de ikke holdt seg sammen ;) men så var jeg ikke gammel, og jo eldre barn blir jo vanskeligere er det for dem å oppleve skilsmisse.
Lilly
1
12.08.2015 13:41:27
Jeg har vert skilsmissebarn i et år nå. Ååååhh! Jeg tror jeg døøøør! Jeg og min søster og min bror har hatt det helt fantastisk! Jeg har i 12 år bodd på det samme stedet med både mamma og pappa. Det har vert helt supert! De krangler ikke og vi har det helt fint. Men helt ut av det blå, sier mamma at hun og pappa skal gå fra hverandre. What?! Dere krangler jo ALDRI! Jeg har seriøst ikke hørt dem krangle EN gang! Jeg gråt og gråt resten av den dagen. Etterhvert så flyttet pappa vekk, og jeg tenkte at dette ikke var så ille. Men,så sa mamma at vi skulle bo en uke hos henne, og enuke hos pappa. Åååååååh! Jeg vil bare bo her sa jeg. Men det var det ikke snakk om. Så nå bor jeg annenhver uke hos mamam og hos pappa og livet er DRITT! Jeg vil jo bare bo hos mamma! Er det for mye å be om?! Jeg kan hodt besøke pappa innimellom,men ikke BO der! Kan jeg ikke få bestemme selv? Pågrunn av dem har jeg flere ganger vurdert selvmord!det høres kansje ikke så ille ut her,men det er det! Alle på skole spør hele tiden, hvordan er det å flytte fra mammaen sin? Er det ikke ganske mye stress? Må du ikke pakke mye? HOLD KJEFT Å LA MEG VÆRE I FRED!!!!sorry for agressjonen, men jeg måtte få det ut. Har rett og slett vert for mye for meg
Be.fødm
0
24.01.2014 18:05:03
Hei! Jeg er ei jente på 12 år gammel. Når jeg var 1 år gikk mamma og pappa fra verande.....jeg husker ikke noe av det da! Men ca. 1-2 år senere møtte mamma en som heter Jens:) og fikk min lillebror på 6 nå.jens er supersnill og alt så i des 2013 var det over ( mellom Jens og mamma) og nå i Januar fortalte mamma hvorfor de sko opp:(( ham har IKKE vært så snill sånn jeg alltid har trodd
B
5
13.03.2013 18:08:32
17 år gammel. Foreldrene mine ble skilt i da jeg var 9. Det var forsåvidt greit nok, jeg fikk ikke sett faren min på 1 år etter skilsmissen. Mamma var den første som fikk seg kjæreste, han virket rar fra første stund syntes jeg. Han ville liksom aldri se meg inn i øynene, bare så rett gjennom meg og var bare opptatt av mamma. Mamma var hodestupsforelsket så jeg sa ingenting. Etterhvert flyttet de sammen, og han begynte å plage meg. Spesielt meg, aner ikke hvorfor. Han ville foreksempel gå inn på rommet mitt og samle sammen alle klærna mine i en bossekk og kaste dem hvis de lå på gulvet. Rart ikke sant? Han kjeftet ofte, sa aldri noe hyggelig. Etter et par år begynte mamma også å se at han ikke var så god allikevel. Så de flyttet fra hverandre. Pappa fikk seg også kjæreste for ca.4 år siden, en danser fra Estland. Hun virket grei, før de flyttet sammen.. Men neida, det var hun ikke. Hun pleide å bråvekke meg og søsteren min om nettene for å kjefte på oss om at pappa var stressa og syk osv. De fikk en baby også. Nå krangler de hver dag. Søsteren min takler det ikke så hun begynte å bare bo hos mamma. Det er ikke småkrangling heller men sånn at de må flykte fra hverandre, og at de ikke snakker sammen i det hele tatt. Vi får heller ikke komme og gå som vi vil. Mamma og pappa har laget en plan om hvilke uker vi skal være hos hvem, selv om det ikke passer for oss. Jeg er SÅ LEI av Å PAKKE. Jeg orker ikke å pakke ut av kofferten min lengre, og jeg føler at jeg bor i en koffert. Jeg vil bare advare folk tenk på hvem du lager barn med! (red: Du kan skrive inn til oss på ung.no/oss og få svar)
Jente 15
6
09.01.2013 21:41:38
Jeg har vært et såkalt "skilsmissebarn" i over tre år nå, og det har vært den verste tiden i mitt liv. Jeg hørte mamma og pappa krangle en gang før skilsmissen. Jeg hadde det helt supert og det hadde alle andre i familien min også. Plutselig en dag rett etter jul, mens pappa var på jobb (i nordsjøen)sa mamma at de skulle skilles. det var helt uventet og jeg vet at pappa egentlig ikke ville skilles. Noe som har gjort situasjonen verre siden jeg ser at han ikke har det bra, mens mamma liksom lever det perfekte liv. Jeg har fått et utrolig dårlig forhold til mamma fordi jeg føler at det er hennes skyld og at jeg aldri har fått noen ordentlig grunn på hvorfor de skiltes. Hun var rett og slett EGO. Jeg har en eldre søster som har slitt utrolig mye etter skilsmissen, men det går heldigvis bedre med hun nå. I tillegg har jeg to yngre søstre som jeg blir trist av å se på, fordi jeg ikke ønsket at de skulle vokse opp på denne måten. Selv har jeg det helt for jævlig og sliter med depresjon. Skilsmissen har ødelagt livet mitt og det går utover skole og venner. Jeg stenger meg selv inne fordi jeg ikke orker å ha kontakt med folk og jeg stoler ikke på noen. Jeg har ingen å snakke med og har ikke et like godt forhold til vennene mine som jeg hadde før. Skilsmissen har ødelagt livet mitt og jeg føler at jeg ikke har hatt noen barndom, fordi alt som skjedde før skilsmissen på en måte ikke telles. Vi er ikke en familie lenger vi er seks mennesker som pleide å ha det helt fantastisk, men som ikke kjenner hverandre lenger. Hvis foreldrene dine ikke er skilt, SETT PRIS PÅ DET, du vet aldri når det kan ende...
Lilly
0
12.08.2015 13:44:44
Wow! Det er seriøst livet mitt! Untatt at jeg har en storesøster og en lillebror som har det helt topp. Jeg har også en lillesøster på to år som bare bor hos mamma enda. Hun aner ikke hva som venter. Hun kjenner jo nesten ikke pappa heller! Hvorfor er livet så urettferdig?!
Jente 17
1
07.04.2015 17:38:20
Teksten din beskriver livet mitt perfekt. Jeg bare takler ikke hvordan pappa fortsatt savner henne, men snakker stygt om henne når han får sjangsen. Lillesøstra mi på 14 år har blitt så påvirka av alt han sier, at hun har begynt å slå og sparke meg og mamma. Det er bare forferdelig å bo slik. Har andre venniner som er skillsmissebarn men alle de har foreldre som er "venner" igjen. Mine klarer ikke å føre en samtale uten å rope og skrike. Føler jeg har ingen å snakke med. Lillesøstra mi er avhengig av Ipad, hun ligger med den i senga til 03.00 om natta uten at pappa bryr seg. Så jeg tar den, og gjemmer den til dagen etterpå. Og nesta dag blir jeg oppringt på skulen og skjelt ut av både pappa og lillesøster som leter etter iPaden. Jeg blir så lei og så sliten. Føler det blir vanskelig å komme meg gjennom kvardagen. Fyller opp hele timeplanen min får å slippe unna kranglingen hjemme, men det hjelper lite.
Lise
0
11.03.2012 22:32:55
Lisbeth, du må jo si til mamman din at den meldingen du sendte bare var tull! Kjipt hvis dette skjedde pga. en løgn liksom... Kanskje det går bedre når sanneheten kommer fram :)
Selvstendig jente
3
13.02.2012 15:21:06
Jeg skjønner faen meg ikke hva som er så jævli me å ha skilte foreldre?! Forelsdran mine e skilt, og eg å mamma fløtta ned til Oslo, menst pappa bor i nord-norge! Og eg må ta fly kver gang eg skal møte han, og d e jo mest i ferian! Og da mamma å pappa skilte seg gråt eg ikke, d vakke nakka trist syntes eg. Eg har to støre søste, og begge va kjempe lei seg, untatt eg. Men d va fordi dem drakk mye, og så krangla de heile tia, den største søstra mi hadde jo fløtta ut, gifta seg og fårr barn, menst den mellomste søstra va ganske mye ute på kveldan og i helgan, så ho hørte ikke når mamma og pappa krangla, og når de først krangla, så va d høylytt og dem va foll.. Så eg syntes ikke at d va trist når de skilte seg, eg blei letta over at eg ikke trenkte å være redd for at de sku be meg om å komme ut til dem eller nakka, og at eg slapp og holde puta over hode for å stenge ute all ropinga dems.. Eg gråt meir når dem va gift, enn skilt.
13 år
1
17.01.2012 22:24:44
Hei. Jeg en en som har hatt skilte foreldre i over 3 år. Det var no jævla dritt at det hente, som om det ikke var nok i familien min fra før. FØR skilsmissen så var IKKE alt greit. Søsknene mine var ikke på talefot, en av søsknene mine ruset seg, begge søsknene mine var som de barna du gjerne vil slippe unna. De var og hang på steder der de ikke burde vært, brøt regler, skulka skolen og INGEN hadde noe godt forhold til hverandre. Jeg husker at vi hadde en "normal" familie da jeg gikk i barnehagen, men så kan jeg ha husket feil da. Egentlig så har jeg hatt det ganske bra. Jeg har aldri blitt mishandlet og jeg vet om folk som har hatt det fælt. Under 1 år etter at de ble skilt, så hadde begge nye kjærester. De prøvde å overtale, få deg til å like den nye og de begynte å oppføre seg annerledes, endret dialekt rundt den nye og ble helt andre mennesker. Jeg var litt budbringer i begynnelsen og de latet som om de var venner. Nå er ene av foreldra mine samboer og den andre forlova. Da jeg var 10-11 år dro jeg til psykolog for å snakke ut. Alt gikk fint og jeg klarte å holde det skjult for venner. Men da alt var over var det som om alt ble helt som før. Jeg selv holdt ting skjult og nekter for meg selv å gå til psykolog. Jeg selv slapper sjeldent av, er som regel stiv å klar til å hva enn jeg skal. JEG HAR LÆRT MEG AT MAN ALDRI SKAL STOLE PÅ NOEN! HVERKEN SØSKEN, FORELDRE, BESTEFORELDRE. Jeg forstår meg ikke på filmer der alt blir bra, for jeg VET at det ALDRI vil bli bra.
Kåre
1
04.11.2011 16:09:08
stakkar deg....
Fremmed
0
03.11.2011 00:01:46
Mamma og pappa bor fra hverandre, og jeg har bodd tilsammen 8 steder. For meg går dette greit, og har opplevd verre ting. Men når det er sagt, så er det beste dere kan gjøre å snakke med foreldrene om det, ikke noen som får betalt for å sitte å høre på! Den viktigste regel: Stol aldri på noen, og det er sannheten som setter deg fri.
Therese
3
31.10.2011 17:36:00
Jeg er også et såkalt skilsmissebarn. Noe jeg helt ærlig, faktisk plages med. Mamma kjefter meg opp om barnebidraget som hun mener er ubetalt av pappa, mens pappa maser på meg om å be mamma klappe igjen. Alt som skal frem mellom de to, går gjennom meg. De klarer ikke snakke sammen med en god tone, de snakker ikke sammen i det hele tatt. Mamma snakker dritt om pappa, lurer ut penger fra han i hytt å pine. Barnebidraget går til henne selv, og ingen ting igjen til meg, annet enn dekt mat. Pappa klarer ikke si nei når jeg spør om litt penger til klær, noe nytt liksom. Jeg er ei 15 år gammel jente, som har begynt å forstått at mamma har lurt både pappa og jeg med penger. Hun er redd for å miste barnebidragspengene. Jeg har begynt å innse at pappa har blitt frosset ut av livet mitt i 14 år, uten at jeg selv har visst det. For mamma har alltid påvirket meg til at han er en drittsekk, men nå vet jeg virkelig ikke hvem som er drittsekken av de to. Har bodd hos min far i tre uker nå. Hva bør jeg gjøre?
Therese
2
31.10.2011 16:47:25
Jeg er også et såkalt skilsmissebarn. Noe jeg helt ærlig, faktisk plages med. Mamma kjefter meg opp om barnebidraget som hun mener er ubetalt av pappa, mens pappa maser på meg om å be mamma klappe igjen. Alt som skal frem mellom de to, går gjennom meg. De klarer ikke snakke sammen med en god tone, de snakker ikke sammen i det hele tatt. Mamma snakker dritt om pappa, lurer ut penger fra han i hytt å pine. Barnebidraget går til henne selv, og ingen ting igjen til meg, annet enn dekt mat. Pappa klarer ikke si nei når jeg spør om litt penger til klær, noe nytt liksom. Jeg er ei 15 år gammel jente, som har begynt å forstått at mamma har lurt både pappa og jeg med penger. Hun er redd for å miste barnebidragspengene. Jeg har begynt å innse at pappa har blitt frosset ut av livet mitt i 14 år, uten at jeg selv har visst det. For mamma har alltid påvirket meg til at han er en drittsekk, men nå vet jeg virkelig ikke hvem som er drittsekken av de to. Har bodd hos min far i tre uker nå. Hva bør jeg gjøre?
En lei seg 20-åring
1
08.06.2011 01:30:35
I'm a big-big girl in a big-big world... Det har jeg alltid vært, en "stor" jente. Jeg ble skilsmissebarn som tre-fireåring, etter tre års opphold med en sint far og redd mor! Jeg klarte meg for det meste selv, men jeg var redd og snakket ikke. Jeg hadde nok å tenke på... Etter skilsmissen ble jeg sendt til fosterhjem, pappa buret inn av fæle årsaker og mamma fant seg en ny. Av og til fikk jeg se min mor, hun var dronningen i mitt liv, og jeg forstod ikke hvorfor noen fremmede folk hindret meg i å få bo hos mamma. Hver gang hun måtte dra, ble jeg så lei meg, men da kom mine fosterforeldres datter på 22 år å slengte med leppa, "Du er fem år, slutt med den grininga di!" Som seksåring hadde jeg sluttet å gråte. Denne fordømte kvinnen mishandlet meg i skjul, og fosterforeldrene mine så dette aldri, fordi de ikke ville se. Gjennom tidene har jeg båret på sorg uten å gråte, og etter hvert utviklet jeg en sterk farslengsel. Men jeg lengtet ikke etter den mannen som mamma fikk meg med, bare etter en kjærlig far som kunne være der for meg. En som elsket meg betingelsesløst, hadde tid for meg, og som forsvarte meg mot de andre som ville meg vondt, en jeg kunne se opp til og lære av. Jeg lurer på hvor godt dette ville vært... Det er først i dag jeg gråter over mange års sorg. For å klare skolen må jeg ta medisiner mot depresjon. Jeg sliter også med angst, unødvendig bekymring, søvnvansker, og jeg har alltid flyktet vekk fra virkeligheten på forskjellige måter. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna rusmisbruk(vil ikke bli som faren min!, jeg tar søren meg vare på meg selv). Jeg har alltid vært en farløs pappa-jente, og lengselen etter en far vil alltid prege meg gjennom hele livet, uansett hvor gammel jeg blir. Et sted inni meg har jeg aldri fått vokse helt ordentlig - den delen som trengte forelderkjærlighet for å vokse. Spesielt farskjærlighet. Min far kan aldri være en far, slik som han lever. Kommer vi sammen, må jeg alltid være den voksne av oss. Så er han så utrolig manipulerende og umoden. Han kaller meg liksom "datter", men behandler meg som en filledokke og likesidet. Jeg orker ham ikke mer... Det er mye jeg har utelatt å fortelle, men dette får holde. Jeg kan bare si at livet aldri har hatt noen helt bra sider. Det har alltid vært noe der som har ødelagt meg mer og mer.. Snart skal jeg begynne mitt livs andre akt. Det gleder jeg meg til.
hellvette i skilsmesse!
10
30.05.2010 19:48:00
skillsmesse er et hellvette! U are not alone! mor og far fikk mg når de va ront 20-21 år og va studenter! de sammarbeider ikkje og har vert skilt i snart 13 år. eg e 15 nå og hater d. U not alone
j14
8
22.11.2009 21:35:00
hei, foreldrene mine ble skilt rett før sommerferien som var, det er helt forjævlig. bare krangling og dritt hele tida. jeg skal konfirmeres til sommeren og de på pappas side tåler ikke de på mammas side og omvent. veldig artig må jeg si. jeg har veldig lyst til at alle skal være sammen i konfermasjonen min liksom.. er så mye annet dritt men orker ikke skrive alt ;p tror det er vanskelig for folk uten skilte foreldre å vite hvordan mange av oss faktisk har det. det er mye man ikke ser utenfor husveggene.. jeg snakket ordentlig ut om ting med kompissen min og det hjalp littegrann : ) når det gjelder disse "solskinnshistoriene" er det jo veldig bra som de som har det sånn. jeg blir nesten bare mer lei meg når jeg leser om det, og tenker på hvor mange av oss som gjerne vil ha det sånn, men som har det helt jævlig.. i tillegg må jeg si at jeg blir blir ganske provosert av folk som sier de skulle ønske foreldrene var skilt fordi da får de flere gaver/ferier/klær eller hva som helst. Men skal love deg at det ikke er det du tenker på når foreldrene dine skiller seg!
ja.ok
0
03.10.2009 11:41:00
Foreldrene mine har vært skilt siden mars, og jeg har aldri et eneste sekund vært lei meg over det. Det er kanskje litt rart men det er sant. Har det helt fantastisk jeg :)
not alone
5
17.07.2009 14:24:49
you aint alone man .. :P
Evelyn 15 år
4
01.10.2008 20:52:38
eg går i 10 kl no, foreldrene mine skilte seg då eg va 6.. no har eg da heilt forferdelig. mine foreldre kan ikkje sammerbeide, eller pappen min. eg bur fast hos mammo no , elle eg e hos pappen min annar kvar helg. men no vil han at eg og vetle systo mi skal bu hos han, sånn at han slepp betale bidrag te mammo :s han e dust ! eg vil jo bu fast her, då må eg jo få lov til de. sjønner ikkje koffe han lage so bråk.. mammo har skaffa advokat no på grunn av at han kan ikkje gje seg, han "tvinge" oss te å bu der, men eg vil bu hos mammo, fordi eg bur i ei leilighet her for meg sjølv. detta e veldig bale. eg har snakka med barnevernet og. mamma og pappa har vore på mekling og, men dei kjem jo ikkje nåken vei, fordi dei ikkje greier å sammerbeide. før so budde eg 1 veke hos han og ei veke hos han, men eg va so lei av å bu i ei koffert.. dei må jo tenke på oss, da e jo ikkje dei som skal bu sånn.. eg veit ikkje ka eg ska gjere.. han e jo so sur.. (red: du kan skrive inn til oss og få tips og råd: www.ung.no/oss)
Ingrid Elise
5
04.09.2008 12:34:01
Hei , jeg ville bare gi alle dere med skilte foreldre et råd: Ta vare på vennene dine! De har hjelpet meg. både vennene og kjæresten betyr uendelig mye for meg! De har hjelpet meg i all motgang. Nå vil jeg at du skal gjøre det samme!! Lykke til. :)
gutt16
6
28.05.2008 23:02:44
Hei.... jeg har skilte foreldre og hele pakka. Pappa lever drømmelivet med kjæresten, mens mamma ligger å drypper seg sjøl i selvmedlidenhet, og forlater aldri soverommet sitt(sefff, hu må jo drite og sånt da). Men det ekke det jeg har lyst til å snakke om.... Mamma har prøvd å drepe seg selv flere ganger, jeg og lillesøstera mi bor hos henne og må sørge for at hun ikke gjør d... jeg har gjemt alle knivene og skarpe "gjendstander" men er lei. Vet ikke om jeg kan holde på slik for alltid. Tør ikke å snakke med noen, d r kanskje litt mye å be om, men har dere andre ("skilsmissebarn") noen råd? Hilsen fortvilet tenåring (red: du kan skrive inn til ung (www.ung.no/oss), og få svar, og du er helt anonym)
Helene
4
17.04.2008 19:23:00
Det er IKKE alltid solskinnshistoriene som blir fortalt. Hører nesten bare om hvor dårlig det er og hvor fært det er. Har vært skilsmisse barn i 10 år til høsten og jeg ELSKER det! Foreldrene mine samarbeider godt og min nye stemor er herlig! På Barneskolen sa læreren min til meg at hun syntes synd på meg siden jeg hadde skilte foreldre. Det er noe av det frekkeste jeg har hørt! for mange er skilsmisse noe dritt, men for noen er det en velsignelse!
Cecilie
7
13.02.2008 21:46:43
Jeg har vært skilsmissebarn siden jeg var 2 år, og nå er jeg 13, så jeg vet hvordan det er. Jeg er kjempe lei meg, og jeg begynner å grine hver gang jeg ser på brudebildene til mamma og pappa, o.l... noen gangen kan det til og med hende at jeg griner meg i søvn..det er ikke bare bare.. jeg skjønner alle dere andre kjempegodt!!.. Hilsen meg
18
7
23.06.2007 23:15:36
Å være skilsmissebarn er ikke den letteste ting her i verden. jeg har hatt skilte foreldre i mange år. helt siden jeg var 10 faktisk. det var vanskelig å takle i starten. var hos farmor da jeg fikk høre om alt. det var den dagen mamma og pappa kranglet via telefonen. hele påsken gikk til helvette! et mareritt egentlig. det var så vanskelig å forstå. vanskelig å takle når jeg endelig fikk vite hva som skjedde. fikk ikke vite noen ting med en gang. måtte spørre ut pappa for å få vite noe. han fortalte meg at familien var i oppløsning og at hana ikke visste hva som ville skje med meg. tårene bare rant og rant hele den dagen og natten. det var så vanskelig. jeg fikk det liksom ikke helt inn i hode at det faktisk hadde skjedd med mamma og pappa. jeg følte meg så alene i verden. jeg var trist hver dag. klarte ikke snakke med noen. klarte ikke møte venner. satt bare alene og hørte musikk og tegnet triste tegninger. etter hvert så fikk jeg vite det at pappa kanskje skulle flytte mange mil unna. det var da aman ble enda litt tristere. men slik ble det heldigvis ikke. pappa flyttet bare noen kilometer unna mamma. det var i grunnen greit. bare komme til pappa når man følte for det. det gikk omtrent 6 år og da flyttet pappa laaaaangt unna. foresten så har jeg nesten ikke sett pappa siden skillsmissen. det er en veldig trist tanke. også når pappa sier til meg at han skulle ønske han fikk være den pappaen han burde ha vært blir ikke ting noe lettere. mamma og pappa er ikke en gang på snakkefot. jeg savner pappa ofte, men kan liksom aldri møte han...
jente15
8
18.06.2007 22:05:00
helt totalt enig!! jeg har vert skjilsmisse barn fra 1 kl!! å nå begynner jeg i 10 kl.. nærmere helvete kommer u ikke for helvete er tamt i forhold
gutt på 15
7
31.05.2007 04:25:48
Jeg har vert skilsmissebarn i snart 2 år. er helt jæv***! foreldrene mine snakker aldri men bruker meg og broren min som budbringere, uansett va d er... t.o.m på forberedelsene til min konfirmasjon klarte de ikke å snakke med hverandre. jeg måtte si va den andre ville hele tiden, og sa jeg i mot den ene ble han/hun sur... det nærmeste de kommer å snakke md hverandre er 2-3 mailer i måneden til hverandre. ofte baksnakker de hverandre også, og jeg og broren min må ta alt dritten å bare svare ja hele tiden... slik er det fortsatt. jeg bor hos min far, og er hos moren min en gang i uken og annenhver helg. moren min er stor egoist. ofte når vi egentlig skal til henne forå spise middag så avlyser hun det en time før fordi hun skal trene... faren min gjør nesten ikke noe husarbeid mens vi må gjøre nesten alt. han lyver til meg om at han har sluttet å røyke, og drikker nesten hver dag (drikker seg ikke dritings). etter hvert har jeg bare begynt å gi faen i alt, skolen går dårligere, jeg har begynt å drikke og snuse. når jeg har blitt 18 er det ikke vil om at jeg skal flytte ut og ta en lang pause fra foreldrene mine!!!
Johanne 11år
0
21.05.2007 16:28:49
Jeg glemte å si at hvis en eller flere av foreldrene dine får seg ny kjæreste, så er ikke det nødvendighvis noe negativt. Mamma eller pappa har ikke fått kjæreste ennå, men tenk deg så trist det ville vært hvi de måtte leve resten av livet sitt uten noen å bo sammen med. Og tenk deg så glad du er i foreldrene dine, hva hvis du blir like glad i den nye kjæresten til mamma/pappa?
Johanne 11år
0
21.05.2007 16:25:32
Hei, moren og faren min skal skilles, og jeg er extremt deppa over det. Jeg hadde vert på Tusenfryd da de sa det, det ødela HELE dagen min. Jeg gråt i flere dager. Mamma og jeg snakket om at det beste er å tenke positivt. Selv om man ikke kan komme unna de vonde tankene må du også tenke på de positive sidene av det. Hvis foreldrene dine skilles så gjør de det fordi de tror det vil bli bedre på den måten. De føler seg sikkert gladere etter vert også. Det hjelper også å snakke med noen. Når du snakker med noen om det får du sikkert svar på alle de spørsmålene som svirrer inni hodet ditt. HUSK: TENK POSITIVT!
Gutt14
4
02.05.2007 15:23:52
Pappa og mamma har vært skilt siden jeg var 3 år. Mamma fikk seg en ny kæll og ble gravid. Nå bor fattern på fillipinene og jeg snakker med han kansje 1 gang i løpet av 2 månder...
Jente 20år
4
26.04.2007 19:46:15
Jeg er forsåvidt ikke noe skilsmissebarn, ikke ennå ihvertfall. Er sikkert for gammel til å klage au.. Føler iallefall at jeg burde være gammel nok til å håndtere mitt eget liv, men jeg merker på samboeren min, på skolen og på jobb at jeg ikke er den samme som før.. og jeg trenger å få noen ord ut av mitt hode og ned på ei side For snart et år siden fikk jeg og min lillesøster (16) beskjed om pappa kom til å flytte ut. Den hadde vi egentlig hørt før, og jeg har opplevd mange nok ganger at mamma og pappa har det vanskelig så jeg ble ikke så veldig overraska for å si det mildt. Selvfølgelig ble vi lei oss, men jeg har alltid vært for samlivsbrudd i enkelte tilfeller - tenkte liksom at to lykkelige foreldre separert er bedre enn to ulykkelige foreldre sammen. Men de hadde visst ikke tenkt å gi seg med det.. En knapp dag etter fikk vi vite at pappa hadde ei dame i nabobyen, som han hadde hatt et forhold til i fire år.. Vi tok fatt på tårene og ventet på at pappa skulle flytte ut Nå sitter vi her, jeg sitter her.. og pappa har ennå ikke flyttet ut hjemmenfra. det hadde selvfølgelig vært fint nok det, hadde det ikke vært for at han ennå ikke klarer å holde seg unna hun i nabobyen. han har rett og slett både henne og mamma. dama hans ringer hjem til oss, hun har kommet på døra, og hun sier sånne ting som "du må jo bare sende barna dine inne her på besøk o.l" til mamma som holder på å gå av henslene - hun har vært sykemeldt fra jobben og vi har vært skikkelig redd for henne. det verste for meg er at jeg studerer i en annen by enn der jeg kommer fra, og jeg er den eneste søstra mi vil åpne seg for. så jeg sitter her, og prøver å trøste henne over tlf. det er grusomt! vi har en lillebror på 10, han vet ikke akkurat hva som er galt, men når han finner mamma som gråter pleier han å stryke henne på ryggen og spørre om det er den voksentingen igjen.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg når ikke inn til pappa, tør ikke lenger ettersom jeg føler for å være nådeløs og mamma nekter meg å si det rett til ham - hun vil så gjerne at han skal bestemme seg for å være hjemme. jeg er bekymret for min mamma, vet ikke hvor mye mer av dette hun tåler. og jeg er bekymret for søsknene mine - broren min er avhengig av pappa foor tiden, han merker nok at han er vekke så mye.. og søstra mi har begynt å "rømme hjemmenfra" på den måten at hun nærmest bor hos venner, drikker og røyker (noe jeg også forsåvidt gjør, men unormalt mye liksom..) og nekter å snakke med noen, andre enn meg noen ganger. kjæresten min er en engel, men vet ikke hvor lenge jeg greier å holde på han hvis jeg skal fortsette å være et vrak som jeg har vært mesteparten av det siste året. jeg studerer, men det eneste jeg vil er hjem til familien min.. men når jeg endelig kommer hjem, vil jeg bare vekk igjen. på en måte føltes det godt å få noe av dette ut en plass, hjernen min er på overload hehe så jeg roper så gjerne ut til alle som gidder å høre - jeg er desperat, lei meg og sinna, hva i helvete skal jeg gjøre?!!!
Verdens heldigste skillsmissebarn
1
07.04.2007 17:24:13
Jeg er den heldiste skilsmissebarnet!:) Pappa har funnet seg en ny:) Hun heter Bente og er kjempe snill:) Nå skal de få barn:) 16 mai er terminen Mamma har også funnet seg en ny:) Han heter frode og er kjempe snill:) Familien respekterer de og godtar de:) Nå får jeg TO sommerferier Dobbelt så mye presanger:) Og alt er topp =) Tips : Ikke ta den nye kjæresten for og være slemm, det er bare dumt. Det er ikke hennes/hans feil at foreldrene dine ble skilt :) Tenk positivt!:)
Michelle
5
03.04.2007 00:41:32
Hei. Jeg er ett skilsmissebarn. Akuratt nå har jeg mest lyst til å gi faen i alt. Når jeg blir 18 skal jeg ikke ha noe kontakt med noen av dem, så så enklet er det. Bare 3 år igjen så kan jeg begynne ett nytt kapittel. Mamma og Pappa kom godt overens helt til mamma sa hu skulle flytt tilbake til Oslo. Det vil si 36mil unna hvor jeg, storebroren min bor og pappaen min. Og ikke nok med det, men hu skal ta med seg lillebroren min og mener at det ikke skal vere så vaneklig for pappa og komme anna hver uke for å hilse på han. Hu sier også at det er hu som skal ha lillebroren min for hu som er den beste foreldreren. BULLSHIT! Det finnes ikke noe mer ego kjerring enn hu der, Ferdig med det! Fy faen for en kjerring. Og jeg skal gå på skole her jeg bor, så hu kan drømme langt etter t jeg liksom skal besøke henne anna hver helj. Hvis hu flytter til Oslo, er kapittelet mor-datter ferdig for min del. HIlsen En som ser hvor jævlig ego folk faktisk kan vere.
Gutt 18
1
06.03.2007 13:54:20
Mine foreldre skillte seg for 1,5 år siden. De er gode venner og gjør så godt de kan for at meg og min søster skal ha det best mulig. men alikevel har jeg det ille...:(
Cartoon 1990
5
10.02.2007 00:24:00
Foreldrene mine skilte seg for ca to år siden. Det hele skjedde helt uten forvarsel, ingen krangling, ingenting, så det kom selvfølgelig som et sjokk. Tanken på å skulle bli et skilsmissebarn var frastøtende, selve tittelen skremte meg. Skilsmissebarn, liksom, det er sånt du finner i arkivet hos barnevernet... Våren som fulgte ble ganske tung. Min mor flyttet ut, og etter en episode på bursdagen min snakket jeg ikke med henne på flere måneder. I mellomtiden ble jeg boende hos min far. Han hadde ikke villet skille seg, og var veldig bitter over det hele, noe han tok ut på meg. Når han kjørte meg til forskjellige steder, ville han begynne å snakke om hvor fæl min mor var, og fortelle meg ting om henne jeg virkelig ikke trengte å vite, og halvparten var ikke sant engang. Deretter droppet han meg av hos vennene mine, og jeg måtte inn og late som ingenting. Det viste seg fort at ingen av vennene mine var i stand til å hjelpe meg i denne situasjonen, og jeg endte opp med å bære ganske mye på egen hånd. Så kom det typiske, karakterene dalte, jeg skulket skolen, hang ute sent, rømte hjemmefra, dreit i hva som kom til å skje med meg, fullstendig likegyldighet. Heldigvis hadde jeg et kristent miljø jeg gikk fast i. Det ble, og er fortsatt, på en måte familien min, og hjalp meg gjennom de tyngste periodene. Holdt meg borte fra trøbbel, på en måte. Jeg tenker med frykt på hvordan jeg kunne endt opp dersom jeg ikke hadde hatt noe sted som dette å gå til, og det slår meg at de aller fleste har ikke det. Alle trenger et sted å vende seg til, noe stabilt, en familie. Så min oppfordring til skilsmissebarn der ute er å oppsøke et miljø du føler deg trygg på. Et du vet har god innflytelse på deg, og som stiller opp for deg, når familien ikke lenger gjør det.
jente15
6
08.02.2007 01:01:45
Jeg er en jente på 15 år, og jeg har foreldre som har vært skillt i snart 5 år. De kranglet mye, og pappa hadde funnet seg en ny. De flyttet fort sammen. Og jeg og mine 4 søsken måtte fort bli kjendt med henne, men forholdet varte ikke lenge før det røk, en ny dame kom inn i bilde .. Å slik forsatte det, nå er det den fjerde eller femte damen har er sammen med. De har vært sammen i snart et år, og hun har 4 unger. Så det er mye unger der. Vi har gogså vendt oss til tanken om et nytt brylløp, for den tredje damen han var sammen med, skulle han vist gifte seg med. De hadde planlagt alt, og lillesøstrene mine på 3 og 5 år hadde fått prøvd bruderkjoler, for de skulle være brudepiker, og de forbredte seg på et stort og fint brylløp. Jeg var jo selfølgelig sint for dette, og må innrømme at jeg var glad det ble avlyst. Men det at han fann seg ei ny dame med en gang, likte jeg ikke! Vi må reise 3,5 timer annen hver fredag for å besøke pappa og damen. Det er sjeldent jeg har lyst på besøk dit. Jeg har ikke så godt forhold til far lenger. Han er liksom ikke den samme, og jeg savner å ha en far. Men sånn er det. Og jeg har trodd at siden jeg er over 12 år, så skal jeg få bestemme selv for jeg vil være, men om jeg sier til mamma at jeg ikke vill til pappa, da får jeg bare høre den samme gammle : "Skal ikke jeg få noe fri da? ". Tror de ikke at det er slitsomt for oss å reise så mye da? Vi må ta to busser å to ferger... Er ikke så enkelt det med små unger som krangler hele tiden. Mamma og pappa klarer heller ikke og kommunisere, og jeg blir behandlet som en budbringer. De krangler om alt hele tiden, og skal alltid hakke ned på hverandre. Jeg har ikke hørt at de har sagt et positivt ord om hverandre siden de flyttet fra hverandre.. Jeg har hatt det skikklig tungt og vanskelig etter at foreldrene mine flyttetn fra hverandre. Før så klarte jeg jo alt på skolen, men nå klarer jeg nesten ingenting, jeg klarer ikke og konsentrere meg i det hele tatt. Og jeg kan også ærlig innrømme at jeg begynnte med litt selvskading, og hadde mange tunge tanker. Men jeg har en god kompis, og han hjelper o støtter meg fullt ut.. Så for en stund siden, mistet jeg en god kompis i en ulykke. Noe som er helt for jævli! Jeg var langtnede en stund og jeg orket ingenting. Vi var en gjeng som var ilag nesten hver dag for å støtte hverandre og for å gjøre dagen litt bedre. Siden alle kjendte han så godt. Og dette var jo i ferien, og jeg måtte på besk til pappa. Men hva tror du ? Mamma hadde ikke respkt nok for meg til at jeg fikk være igjen her jeg bodde- Her jeg kjendte folk,og nå som jeg hadde det ekstra vanskli.. Selfølgelig skulle hun sende meg il pappa, der jeg så vidt kjendte noen. Går det ann å ha så lite respekt?! Så var begravelsen hans på den dagen jeg egentlig skulle vere hos pappa, men det var greit at jeg skulle få være hos mamma den natten. Men resten, så måtte jeg til pappa.. Hun så jo på meg at jeg ikke hadde det lett... Men en ting er sikkert, jeg orker faen ikke å være noen budbringer mere, og det skal jeg sørge for at søskene mine ikke blir også! Det er synn nok på de som det er. t.d liker vi ikke nye dama til pappa, hun gjør så stor forskjell på oss og sine egne unger.. Alt vi gjør er galt, mens hennes unger er gullunger som aldri gjør noe galt. Og så skal hun alltid bestemme over oss, virker som om pappa ikke har noe han skulle ha sagt. Og sier vi noe til han så er der : "Det er Hilde som bestemmer, så spør henne". Jeg hater å være skillsmissebarn!!
jente 20
1
06.02.2007 13:16:12
jeg ble skillsmissabarn da jeg var 12 år. Heldigvis kommer min foreldre godt overens, o jeg har aldri hørt de krangle. Jeg blir så sint når jeg hører om foreldre som bruker sine barn som budbringere og forledre som snakker nedsettende om den andre forelderen til sine barn. De burde skjerpe seg!
jente født i 91
6
05.02.2007 22:04:43
Skillsmisser er bare dritt, å da mener jeg DRITT. det fører ikke noe godt med dette.. uansett hvor "hart" foreldrene mine prøver.. klarer de ikke annet en å krangle å bruke meg som er størstejenta i søskenflokken som et annet postbud! ikke nåkk me skillsmisse, men en av mine nermeste døde.. all denne depresjonen, pendlingen, lyginga og voksenrollen som jeg ikke er klar for førte bare til ting som ingen vil ha, ingen vil være en brikke i.
heisann
3
01.02.2007 22:29:00
hei. nesten alle vennene mine har skilte foreldre. eg skjønner egentlig hvordan de har det, fordi pappa er veldig mye vekke på jobb og sånt. og når han kommer hjem kangler de bare. så egentlig av og til skulle eg ønske at de var skilt..
LK
8
31.01.2007 18:46:03
Synes det er utrolig positivt at det finnes et forum for dette! I dag er det utrolig mange skilsmissebarn, men det er ikke like lett for alle å snakke om det - men ingen tvil om at man trenger det! Mine foreldre har vært skilt i snart 11 år, og har et helt greit forhold seg i mellom. Mange ganger tenker jeg at jeg er utrolig heldig, ser jo her hvor mange som sliter med å bli dratt mellom foreldrene sine, noe som må være utrolig grusomt - de er jo de som skal beskytte DEG. Men samtidig gir det meg et egoistisk sinne, for selv om jeg har det godt, er det et utrolig savn for den familien du engang hadde (siden jeg var for liten til å se at de kranglet). Det er mange sår etter krangler, tårer, rop, fortvilelse og ensomhet. Siden skillsmisse er blitt så vanlig, har jeg vondt for å "klage" på det som har skjedd, og synes det er feil å synes synd på meg selv. Men det er ikke noe godt å måtte velge mellom mamma og pappa i juleferier og bursdager. Du vet den ene vil bli såra, og nå er jeg såpass stor at det er jeg som tar beslutningen. Det eneste du vil er å være sammen med familien. Når det er jul, er det frem og tilbake, frem og tilbake for å fordele deg mest mulig. Mamma fant seg ny mann med en gang og de flyttet sammen. Det er nok det som har gjort det ekstra sårt for meg. Etterhvert så jeg og søstra mi at han hadde skikkelig problemer med sinne sitt. Han hånet mamma, var forbanna hele tiden, ødela ting for meg og søstra mi. De siste åra bodde jeg i hus med en jeg ikke kunne snakke med. Vi hilste ikke på hverandre og jeg måtte planlegge dagen min for å ikke møte på han. Nå er de heldigvis skilt, men mamma fikk jo en skikkelig knekk, og det er ikke hyggelig for meg å vite at hun er ensom... Jeg veit at noen ikke er ment til å leve sammen, men jeg håper inderlig inderlig inderlig at jeg ALDRI lar mine barn bli skillsmissebarn!!!! Lykke til - til alle sammen her; godt å dele erfaringer!!
anonym!
6
31.01.2007 14:36:06
Heisann alle sammen som har godt igjennom en skillsmisse å mye annet vondt i livet.. æ veit at det ikke er enkelt, æ synes dokk e så utrulig åpen som klar å prat om slike ting på nettet å fortell hele historian deres, e håpe virkelig at dokker får hjelp... æ har slette i siden æ var 2år og nu e æ 22 år... å på di åran har e vært dø flere ganga ... men e har aldrig klart å fått prata ut om mitt innerst inne e føl ikke at e får det ut... har prøvd men ting bli bare verre.... e klar det rett å slett ikke... får støtte å alt men gud det hjelp fan me ikke.... e ønska dokker alle lykke til videre med livan ...
Gutt18
5
30.01.2007 10:51:38
Foreldrene mine skilte seg for snart et år siden. De har krangla i mange år, og jeg har gått og ventet på dette lenge. Da pappa bestemte seg for å flytte ut, virket det som om alt skulle løse seg, til og med mamma var enig i dette. At alle skulle få det så mye bedre etter pappa flytta ut. Men det ble stikk motsatt. Alt ble MYE værre etter pappa flytta ut. Foreldrene mine klarer ikke samarbeide om noen ting! Men det virker på meg som at foreldrene mine fikk det mye bedre, men jeg og broren min fikk det mye værre. Og jeg ble satt i samme situasjon som personen som skrev artikkelen i aftenposten. Jeg fikk rollen som en slags budbringer mellom foreldrene mine. Moren min begynte å lyve om ganske alvorlige ting, og dette satte dype spor i både meg og faren min. Jeg har mange gode venner som støttet meg i starten, og jeg hadde ikke klart meg uten dem. Men det kom til et punkt hvor de begynte å si: "dette er lenge siden, kom deg over det!" og de begynte å gi faen. Alle som ikke har opplevd skilsmisse selv har ingen anelse om hva det er for noe! og hvor tungt det er å gå igjennom! Nå nesten et år etter det skjedde er det akkurat like ille som det var i starten, og det virker ikke som det kommer til å bedre seg med det første. Jeg var 17 år da foreldrene mine skilte seg, og både voksne og unge rundt meg sa til meg: "du skal være glad for at du går igjennom dette i nesten voksen alder. Jeg har hørt at det er mye værre når du er mindre" Men dette irriterte meg like mye hver gang! Dette er ikke sant! Jeg skal ikke påstå at det er noe tyngre i min alder enn for eksempel for en som er 11 år, men jeg kan love at det ikke er noe enklere! Når man er eldre så blir det stilt større krav til en, og jeg må liksom passe på både foreldrene mine og søsken. Og dette er ingen enkel oppgave. Samtidig går jeg også i 3. på videregående, og skolen går rett til helvete på grunn av skilsmissen. Før foreldrene mine skilte seg så var jeg flink på skolen og hadde gode karakterer i de fleste fag. Men nå nesten et år senere så har jeg gått ned to karakterer i snitt. Jeg har ingen tips til andre med tanke på hvordan man kan unngå dette. Alle tankene i hodet mitt gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skolearbeid. Alle sier at det er jo bare å sette seg ned å konsentere seg, men NEI det er ikke "bare" å gjøre det! Hvis noen har noen tips til hvordan jeg kan løse dette så blir jeg utrolig glad for å høre dem!
Iselin 15år(snart 16år)
1
23.01.2007 20:00:28
Jeg er skilsmissebarn fremelse..., faren min har tatt 10.000kroner fra konfirmasjon penger min. Han har løgn så mye, foreldre min har gikk fra hverandre side sommerferie. Jeg var ikke trist. Lillebroren min har ADHD, når foreldre min er sammen, da det går verre, fordi faren min har også ADHD, så derfor han drikker og løgn mye. Nå går mye bedre i livet mitt. Moren min har stor ansvar.. jeg syns synd på henne uten pappa min. Klem Iselin
Christiiine;9
4
31.12.2006 23:37:11
Ja.. sant. Jeg veit at skillsmisse barn har det som faen , ble selv det da jg var 12..Men jg er nå 15 .. og er fremdeles prega xD Jeg valgte å gi faen i foreldra mine;P bare leve mittt eget liv å ta alt med ro.. men det er fremdeles no som plager .. aner ik helt hva d er men ..:P Etter de skilte seg var jg helt uttafor.. Gråt å Gråt.. Faren min hadde jo sagt til mg at han skulle i fengsel..:S jg var jo bare 12 så ja..gråt .. Men etter dissa åra.. har jg valgt å bare gi faen i alt!!.. Jeg lever som jg vil.. har ingen regler..xD Begynte å røyke å drikke da jg var 14:P egentlig så bryr jg mg ik om at jg lever el dør..ække redd får døden.. jg veit at mange har det sånn** jg bare måtte skrive:S haha.. snx a..:P
jente17
2
23.12.2006 03:49:00
jeg ble skillsmisse barn da jeg var 15.. jeg tokk det veldig hardt..nekta åprate med foreldra mine..gjore masse ting jegangrer på nå..eksempel: blei borte netter uten å si i fra.. begynte og røyke,drikke prøvde til og med dop, slutta skolen..forsovit har jeg ikke starta igjen men jobber i barnehage så harkommet meg ut av dritten..vurderte og ta selvmord.. men jeg har det mye bedre nå.. takke være venner.. de så at jeg sleit.. pratet med meg..nekta megfaktisk å feste med dem førjeghadde kjerpa meg.. de betydde mye for meg.. men jeg føler nå at jeg blir kasta fram og til bake fra mamma og pappa.. får si min mening men de gjør som de vil...jeg er en jente med ganske mange meninger.. og blir jeg ikke tatt på alvor, tarjeg ikke folk påalvor heller.. alt har end med at jeg orkerikke bo sånnog flytter hjemmefra til sommeren..
Lene
4
05.12.2006 17:06:11
Jeg liker ikke skilsmisser barn skal dit den gangen og deretter dit denne gangen HUFF!! det er helt fælt Men vis dere snakker med dem om det eller snakker med gode venner så skal det nok bli bedre. Fordi skilmisser kan få til ting som f.eks . Selvmord,Drap,Dop,Narkotika,Alkohol,Og alt dritt !!
Jente16
0
05.12.2006 13:06:12
Hei... æ ble skillsmisse barn da æ va 5 år. sjøl om æ va så ung huske æ alt som skjedde som et mareritt... æ huske til og me kordan mamma bokastavelig talt rev mæ ut av pappas arma da han sto i døra å skulle si hade. ætte d har æ alltid hatt noe imot mamma. hun dro mæ te et anna land, vel Norge (æ e egentli fra Russland) for å gifte sæ me en ho hadde vært ilag me i to år. æ huske kordan dæm skilte sæ førr 7 år sia. Vi flytta på nytt te Tromsø denne gang. så gifta ho sæ ijæn for 5 år sia, og æ trudde at denne gang skulle alt bli bra, den gang ei. han fikk oss til å flytte til Fredrikstad, forlate livene våre for en totalt ukjent by på andre sia av Norge, fordi han ikkje likte kulda i nord norge!! og nu skal dæm skilles...dæm har krangla sia sommeren, da mine ste søstre va hær. de hadde en skikkeli stor krangel, hvor d ble avslørt at han hadde vært utro. de hylte og skrek til hverandre og til mine stesøtre. mamma sa masse dritt om faren dæmmes til dæm. de ble skikkeli lei sæ å bynnte å grine dæm å. æ hadde ikkje en eneste tåre til overs. æ hadde fått nok aldri mer skulle æ gråte på grunn av mamma ijæn. æ gikk imellom dæm og stesøstrene mine og skrek til dæm at dæm e gal begge to og at søstrene mine ikkje måtte bli dratt inn i det. etter det tok æ lillesøstera mi som hadde sprunget rundt dær og ikkje forstått noen ting (4 år gammel!!) og stesøstrene (16 0g 14) og gikk ut av huset. æ trøstet dæm længe etter vi hørte døra ble smelt ijæn og d ble stille i huset. dæm hadde dratt til flyplassen ho mamma skulle reise tebake te Russland. vi gikk inn ijæn og æ lagde te og mat. æ har allti hatt et veldi godt forhold til mine stesøstre, men denne hendelsen fikk oss enda nærmere hverandre. Æ visste mamma kom tebake uten å dra, d e d ho jør, fyre sæ opp og så angre ættepå. d va akkurat d som skjedde. no har d gått et halvt år og dæm ska gå fra værandre nå. æ føle ikkje noe længer, æ gidder ikkje å felle en eneste tåre for dæm. Søstrene mine vet d ikkje, ingen som vet d. dæm ska holde fasaden i et halvt år til siden d e så mye som ska sje, også vil dæm ikkje såre noen unødvendig, ennå... æ må si at 3 skillsmisser jør dæ nok litt kynisk. til slutt vil æ si at d som hjalp mæ fra å gå under i skillsmissene var faktisk skole. æ gravde mæ helt ne i d, og nu har æ 5 i snitt... også skriver æ en del, spille gitar og selfølgeli e vennene mine uerstattelig.
mej (:
2
27.11.2006 13:25:07
jeg har akkurat blitt skilsmissebarn selv... det er skikkelig dritt, for jeg føler at det egentlig ikke angår meg, men så gjør det det alikevel. jeg føler meg maktesløs og skolen går dritt for tiden...det er ikke lett!! er det noen som kan hjelpe meg!!??? (red: Hei! Skilsmisse er utrolig tungt og vanskelig å komme seg gjennom. Ofte kan det nok føles som om hele verden ramler sammen når far og mor går fra hverandre, men tiden leger som oftest sårene. Det viktigiste når man har det tungt kan være å snakke med noen som forstår hvordan du har det. Hvis du trenger noen å snakke med kan du foreksempel ringe Røde Kors sin telefon for barn og ungdom på Tel: 800 33 321. Der får du snakke med en voksen som vet mye om hvordan ungdom i en skilsmissesituasjon har det. Andre du kan kontakte finner du i vår artikkel "trenger du råd eller hjelp" her på ung.no)
maia 11 år
2
21.11.2006 00:19:18
I går hadde jeg og søstra mi bursdag. Vi er tvillinger. Mamma og pappa er skilt, men de bor på samme plass sånn at vi kan gå imellom. Ei uke er vi hos mamma og ei uke hos pappa. Vi var 4 år da mamma flyttet ut fra pappa. I går på bursdagen vår hadde vi tenkt at vi skulle feire vanlig bursda. Før har vi feiret hjemme hos mamma, og da har alle kommet. Da har pappa og farmor og farfar og alle i den familien vært her. I går skulle vi feire hos pappa. Mamma hadde bakt kake som hun skulle ta med. Kvelden før kom mamma og snakket med oss om at hun ikke kunne komme i bursdagen våres. hun og pappa var ikke enig. Pappa ville at bare hannes familie skulle være der. vi så at mamma var lei seg, og vi begynte å gråte, og da begynte mamma også å gråte. Etterpå tøyset hun og sa at det var litt domt, men at vi kunne lage bursdag hos henne en annen gang. Vi syns det er domt. vi syns at ungene som har bursdag skal få bestemme. vi syns at det skal være våres familie, alle sammen som skal feire vår bursdag. Hva bestemmer vi?????
Anka 18år
1
04.11.2006 16:39:00
Jeg vet godt hvordan det er å være skilsmissebarn. Mine foreldre ble skilt da jeg var 14år. Jeg viste allerede før jeg var 14år at foreldrene mine skulle skile seg, jeg truet med at hvis de skulle skile seg så ville ikke jeg bli konfirmert. Etter at jeg ble det så begynte alt å gå til helvette. Pappa sa til meg og søstra mi at han ville skile seg fra mamma. Jeg og Beate(søstern) ble helt fra oss. Mamma gikk rundt å fortalte alt ho ville gjøre med hagen og huset som vi bodde i før. Da sommeren kom så ble vi med besteforeldrene våre på tur inn i valldal. Da fikk vi vite at pappa og mamma hadde kranglet og pappa sa til mamma at han ikke ville ha noe mer med ho å gjør. Mamma stakk derifra og ga ikke lyd fra seg. Alle prøvde å ringe ho, men ho tok ikke telefonen. Jeg hadde bare lyst til å ta en buss ut til Ålesund igjen og finne henne, men jeg hadde ikke penger. Sent på kvelden hadde tanten min funnet henne på trappa der besteforeldra mine bor. Pappa hadde bare gitt seg en god faen,som han alltid gjør. Mamma flyttet inn til besteforeldrene mine og vi bodde med pappa for det var ikke plass til meg og beate der. Senere flyttet hun i egen leilighet. Jeg beggynte å røyke, drikke, skulke skolen, stikke av midt på natten og selvskading. Vi hadde ei leilighet nede i det huset vi bodde i før, der bodde kompisen til pappa, han var der aldri, ikke pappa heller, så 2 jente på 14 og 15 år + en hund bodde aleine i et stort hus uten noen som kunne passe på oss, og vi hadde ikke mat i huset så vi levde på pante flaske, vi viste ikke hva vi skulle gjør heller så vi sa aldri ifra til noen i familien for vi trodde det var normalt når man ble skilsmissebarn. Pappa hadde jo funne seg ei ny dame som han bodde ilag med. Jeg kommer aldri til å glemme første gangen pappa aldri kom hjem. Jeg og søstern satt å såg på tv mens pappa sa at han stakk ut i byen til dama si. Det var jo greit det... Timene gikk og han hadde vært vekke i ca 6-7 tima. Klokka nærmet seg 2 på natta og det var skole neste dag, vi satt oppe heile natta for å vente på at han kom, kl 7 kom han hjem for å skifte til jobb klærna sine også reiste han. Han sa ikke et ord til oss. Etter den episoden satt vi oppe i et stort tomt hus midt på natta å kikka ut vinduet. Beate begynte etterhvert å sove med venninnene sine, mens jeg satt hjemme for noen måtte jo passe på hunden. Det er mange ganger jeg har bare knukke sammen å lagt meg ned for å gråte og kuttet meg sjøl med alt jeg fant som låg i nærheten av meg. Jeg gikk aldri på skolen og hadde aldri penga på mobilen min så jeg fikk ikke ringt noen eller sendt melding til noen for å si at jeg trengte hjelp. Jeg fant meg ei venninne som bodde et stykke vekk fra meg. Om natten gikk jeg ut og igjennom en grav plass for å komme meg til henne. Hun støttet meg og var ei kjekk å snill jente, men det kommer en dag der du har fått nok av alt å forandra deg på alt, å den som står deg nært dette ilag med deg. Vi stakk av om natten og begynte å drikke oss full og hun måtte være hjemme før kl halv 7 for da skulle faren hennes på jobb, så vi gikk igjennom en lang tunel og mange 100meter for å komme oss hjem. Foreldra hennes merka jo det etterhvert og hun fikk ikke lov til å være ilag med meg lengre. Livet mitt sank bare mer og mer. Jeg hadde jo vært mobbeoffer siden jeg gikk i barnehagen, så det gjor jo ting bare enda verre. Jeg begynte å henge på kjøpesenteret og fant mange "venner" der. Jeg gikk ut i byen i helgene og drakk å røyka og hadde det "moro". Etter hvert begynte jeg å røyke hasj og alt anna. Kom DRITA full opp på ungdomsklubber og ble kasta ut derifra. En dag måtte vi selge huset og jeg og beate måtte bo oppe med farmora vår og onkelen vår. Da var jeg 15år nesten 16år. Det var et helvette! De viste ikke at jeg røyka å drakk. Det var jo full krangling å alt der. Jeg slo rundt meg og kasta ting rundt og banna. Jeg stjal drikke å røyk fra farmora mi å hadde fest der når de var vekke. Jeg kan ikke fatte at det går ann å synke så lavt når man alltid har vært et englebarn. Men det går ann. Jeg begynte å henge der farmora mi bodde og fant mange gode gutte venner blandt anna en av xene mine. Jeg var sammen med han ei stund når jeg bodde i huset som vi hadde flytta fra. Vi ble sammen igjen og han støtta me og var der alltid for meg når e trengte han. Jeg begynte å roe meg ned og var ikke så vill som jeg var før. Jeg ble kjent med alle vennene hanna som e fortsatt e venn med:) Onkelen min og vennenne mine fikk meg til å slutte å røyke hasj og det. så jeg røyker bare vanlig røyk. skal slutte til nyttår håpe at jeg klare det:) Jeg har så mange historia å dei er lange. Sånn som før jeg slutta med å røyke så fikk jeg ikke lov til å gå ut så jeg klikka heilt å jeg ringte bestekompisen min og sa at han måtte komme hit, å han kom, e slo i alt inne på rommet og hylte å grein. Han kom inn å var livredd! e tok tak i putetekket og puta å reiv heile greia uten problem. Jeg var shit forbanna og jeg ville ikke høre på noen. Han satt å prøvde å holde meg fast men fikk det ikke til før jeg ble så sliten å trøtt at jeg låg der bare å hyperventilerte og grein. Alle episodene som jeg hadde hatt og alt det raste igjenom hodet mitt, jeg hadde fått nok. 2-3 tima etterpå så sovna vi å han låg der å holdt rundt meg og strøk på meg. Lenge siden noen hadde behandla meg sånn. Dagen etter så fikk jeg prata mer ut. Det letta på trykket men holdt fortsatt MASSE inne. Han som låg å holdt rundt meg og det er typen min idag:D Jeg har vært igjenom masse som mange ikke klare å komme seg ut av. Alt kan skje når du er skilsmissebarn. Tenk før du gjør noe å snakk med en rådgiver. Snakk med mor og far. Snakk med GODE venner og de som har de samme følelsene og erfaringene som du har. Det hjelper å snakke med de som er nær familie!
sara 14 år
0
01.11.2006 18:37:00
hei=) jeg er en jente på 14 år! går i 9 klasse ! jeg har ikke noe kontakt med min far og ønsker det heller ikke ... jeg og min mor har nå flyttet til en ny by! der han har tatt konatkt med skolen og ønsker all informasjon om meg! noe som ikke jeg vil!!! har jeg noen rett til å få slutt på det ? som sakt jeg har ikke noe kontakt med han og skjønner ikke hvorfor han skal ha det ! kan noen hjelpe meeg ?? (fortvilet)

Spørsmål og svar

Far skal komme på overraskelsesbesøk, tror ikke det kommer til å gå bra.
Hei Flott at du skriver til ung.no. Det høres ut som du er satt i en veldig vanskelig situasjon når du har fått vite noe sånt som ingen andre ve...
Foreldrene mine skilte seg for fem år siden og det er fortsatt vanskelig. 
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no.  Du skriver at det har vært veldig vanskelig etter skilsmissen til foreldrene dine og at det fortsa...
Mamma sliter veldig psykisk og økonomisk.Jeg har for mye ansvar. 
Hei,  Du har veldig mye ansvar i livet ditt, som selvfølgelig opptar tankene dine. Alarmtelefonen for barn og unge lurer på om dette kan være en...
Moren min er deppa og tar ikke vare på oss
Hei, og takk for at du skriver til ung.no!   Kjære deg, så leit å høre at dere har det så vanskelig. Vennene dine har helt rett i at du bør k...
Jeg har skilte foreldre og vil ikke være på noens side, råd?
Hei Takk for at du kontakter Ung.no.Jeg forstår at du har det vanskelig om du opplever at du står i mellom dine foreldre og føler at du må ta noe...
Jeg vil at pappa skal feire jul med bestemor, bestefar, tante, onkel, mamma og fetteren min som han pleier og ikke med kjæresten hans.
Hei Takk for at du skriver til oss! Det er mange som synes det er vanskelig når foreldre få nye kjærester. Mange føler at de mister foreldrenes ...
Pappaen min forandret seg etter at han fikk ny kjæreste.
Hei jente 13 år. Takk for at du kontakter Ung.no.Det er vanskelig når en opplever at den som står en nærmest forandrer seg på en måte som en i...
Jeg kjeder meg hos pappa.
Hei Takk for at du skriver til oss! Du skriver ikke noe om hvorfor du har flyttet eller om dette er noe du kan eller vil gjøre om på. Det er forde...
Jente, 16 synes livet er slitsomt
Hei Så fint at du skriver til oss i ung.no! Og så flott at du så godt klarer å sette ord på det som er vanskelig!! Jeg må begynne med å si...
Foreldrene skal skilles. Hva kan jeg si uten å måtte såre stefaren min?
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no. Jeg forstår at dette føles vanskelig for deg. Det er ikke et lett valg å ta og du skriver også a...
Jeg gråter over livet mitt
Hei Så leit å lese om hvor vanskelig du har det i livet ditt. Bra at du har snakket med mamma om hvordan du har det. Når man har skilte foreldre ka...
Jeg vil ikke at mammas kjæreste skal ha noe med meg å gjøre
Hei Takk for at du skriver til oss!  Jeg kan godt forstå at du ikke liker at mammas kjæreste blir med på dine håndballkamper. Mammas kjæreste e...
Jeg vil ha begge foreldrene mine i konfirmasjonen min. Hva skal jeg gjøre.
Hei takk for at du kontakter Ung.no. Det her er ikke greit. Du skriver ikke noe om foreldrene dine er skilt, men det er noe jeg tolker at de er. Snakk...
Mamma kaller meg og søsteren min stygge ting og skriker til oss
Hei Takk for at du skriver til oss. Jeg forstår at du ikke liker å være hos mamma hvis hun kaller deg og søsteren din for stygge ting. Hvis du op...
Tips når pappa ikke tar kontakt
Hei Jeg forstår at det er sårt når faren deres ikke tar kontakt.  -En viktig ting å minne seg om at det handler om at HAN er dårlig til å vær...
Har en stemor som hater oss men har lyst til å være med pappa
Hei Takk for at du skriver til ung.no! Det høres ikke lett ut for deg og søsteren din at dere har et slikt forhold til stemoren deres. Det du forte...
Jeg er en jente på 16 år som ikke vill bo hjemme mer!
Hei Takk for at du skriver til oss! Dette høres veldig slitsomt ut for deg. Det er ikke alltid lett å komme over ens med egen familie. Har du snak...
Hun blir sint når hun hører bestemte lyder, som smatting/tygging. Misofoni?
Hei jente (16) Det er ganske normalt å irritere seg over lyder andre mennesker rundt oss lager. Som for eksempel smatting. Når det er blitt så sli...
Se alle